Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kan Sp annet enn å «bukke, nikke, neie»?

Jonas Gahr Støre praktiserer med utsøkt behendighet det vi fikk høre var Ap-strategenes store, langsiktige prosjekt for å knekke EU-motstanden generelt, og Sp spesielt: Tilpasninger, tilpasninger og tilpasninger.

Historisk: Sp fikk en gudegitt sjanse da velgerne ga det 13,5 prosent oppslutning og 26 representanter i stortingsvalget. Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Alf Simensen / NTB
Historisk: Sp fikk en gudegitt sjanse da velgerne ga det 13,5 prosent oppslutning og 26 representanter i stortingsvalget. Sp-leder og finansminister Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Alf Simensen / NTB

Senterpartiet fikk en gudegitt sjanse da velgerne ga det 13,5 prosent oppslutning og 26 representanter i stortingsvalget i fjor. Det er årevis siden partiet har hatt sånne muligheter.

Muligheter til hva? Selvsagt til å presse fram offensiver på sine store politiske prosjekter – de som har identifisert Sp gjennom generasjoner: Kampen for distriktenes interesser, og kampen mot det det som best oppsummeres i begrepet «det EU-like samfunn» – stadig aktualisert i EØS-direktiver, avtaler av typen Acer og el-eksport via kabler. For å nevne noe.

En tredje Sp-tradisjon er en forutsetning for de to første: Troen på at politisk styring nytter, også når det skal styres motstrøms. At der markedet presser på for sentralisering, er det mulig med desentralisering.

Der markedet presser fram økte forskjeller geografisk og sosialt – der er det mulig å minke forskjellene. Der markedet krever stordrift og rasjonalisering (som i landbruket), er det mulig med «smått er godt»-løsninger nær folk. Sps valgkamp ble ført på forutsetningen om at dette var mulig. Ikke bare som løfter i opposisjon, men som handling i posisjon.

Valgdagen i fjor stilte Sp med sine rekordhøye 13,5 prosent mot et Arbeiderparti som gjorde sitt nest dårligste valg på hundre år. Det kunne dekkes over, fordi at Sps fremgang sikret Ap regjeringsmakten og statsministeren. Likevel: Egentlig sto Sp overfor et svekket Ap; et parti som kunne presses.

Samtidig løftet velgerne fram SV og Rødt, som ofte er Sps nærmeste allierte i distrikts- og EU-politikken. Og de etterlot seg et Frp på nedtur, som straks startet intens leting etter velgere i samme segment som Sp, og som derfor stadig flørter med distrikts-vennlighet og EØS-motstand.

Annonse

Nå er det bare å konstatere at alliansene og sjansene dette ga, er i ferd med å glippe. I stedet for å sette Ap under press, har Sp latt seg binde av et Ap der Jonas Gahr Støre med utsøkt behendighet praktiserer det vi for mange år siden fikk høre var Ap-strategenes store, langsiktige prosjekt for å knekke EU-motstanden generelt, og Senterpartiet spesielt: Gjennom regjeringssamarbeidet Sp-Ap skulle man – langsomt og skrittvis – svekke, overkjøre, undergrave og vanne ut «motmaktas» politiske alternativer – inntil de ble fullstendig kvistet ned, og fremsto som tomme luftslott hinsides all virkelighet og gjennomførbarhet.

Etter åtte år som lite parti i Stoltenberg-regjeringen, og et år som mellomstort parti i Støre-regjeringen, er det der Sp er i ferd med å havne – og de tre ordene som forklarer utviklingen er «tilpasninger, tilpasninger og tilpasninger». Motmaktas seiere er sørgelig små og få – som ostetollen i Stoltenberg-regjeringens tid.

Så må vi selvsagt spørre om dette bare er en Sp-krise, eller en systemkrise som viser at politisk styring motstrøms definitivt er i ferd med å gå tapt som alternativ for alle partier? Kanskje er det slik. Kanskje har vi passert et politisk vippepunkt. Det punktet som pessimistene vil kalle «point of no return», og som optimistene håper er bunnen i en U, fordi det tidsskiftet vi nå er inn i, vil kreve nye løsninger.

Uansett er dagens tilstand langt på vei selvforskyldt.

Politikerne i samtlige av de partiene som har sittet i maktposisjon de siste femti åra har vært med på tømme den berømmelige verktøykassa, og overlatt makt til markedet, globaliseringen, de nasjonale og internasjonale konsernene, (kraft)børs-økonomien – altså til systemet som oppsummeres i begrepet «liberalisme».

Helt siden Maggie Thatcher, Ronald Reagan, Tony Blair, og deres norske avleggere Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Jens Stoltenberg, har politikernes holdning vært «bukke, nikke, neie» (ofte kalt EU-tilpasning), overfor disse kreftene. Og altfor mange ganger har opposisjonen protestert for all verden, men senere blitt med på ferden og tilpasset seg de nye «realitetene».

Når disse lange trendene nå rammer prosjekter som til de grader definerer Sp, er det kanskje ikke så rart at velgerne sier takk for seg. De som blir tilbake, er de som finner trøst i at ting hadde vært enda verre uten Sp i regjering. Men hva slags prosjekt er det? Jo, prosjektet til et 6-prosent parti.

Neste artikkel

Bare trøstepremie til Sp