Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kan norske sauer erobre verden?

Eller er dette noe eksport-evangelistene må lenger ut på landet med?

Fine er de, og fritt lever de - men er de så lukrative at verdensmarkedet vil betale norske priser for dem? Foto: Siri Juell Rasmussen

Norsk landbruk har et overproduksjonsproblem som bare blir verre. Vi produserer betydelig mer sau enn norske forbrukere ser ut til å være villige til å spise. Vi har hatt kriser i kylling og kriser i svin. Og situasjonen for melk, som allerede er presset, kan bli spesielt alvorlig når jarlsbergeksporten faller bort.

Det var bakteppet da Stortinget på tirsdag hadde en knøttliten diskusjon om en stor ambisjon: Drømmen om at Norge skal tjene penger på eksport av landbruk i bulk.

Så godt som alle er enige om at det er bra med det fancy fenalåret fransk marked får fra Tinn. Svært få tar tankespranget derfra til å tenke som bonde og Venstre-stortingsmann André Skjelstad. Han ser tilsynelatende oppdrettslaksen som strømmer ut av Norge til verdensmarkedet, og tenker "hvis laks, hvorfor ikke sau?"

Og, vel, altså: Laks har et nesten ekstremt lavt krav til arbeidsinnsats i produksjonsleddet. Så mye er automatisert i oppdrett at selve oppdretten skaper få arbeidsplasser. Det er en årsak til at oppdrett blomstrer i Norge til tross for vårt høye lønnsnivå, mens foredlingen og pakkingen av laksen tas for eksempel i lavkostlandet Polen.

Det er ikke spesielt lettvint å skulle gjøre sauen til laks.

Dessuten har Norge har et geografisk fortrinn over de fleste andre når det gjelder fiskeoppdrett: Et vell av fjorder og kystnært hav med kaldt og rent vann.

Norsk landbruk, derimot, foregår i ikke ubetydelig grad der ingen skulle tru at nokon skulle bu. Langt mindre der nokon skulle drive med eksportbasert landbruk i stor skala. Så det er ikke spesielt lettvint å skulle gjøre sauen til laks.

Annonse

Det er gode grunner til at vi har valgt en landbruksstruktur som ikke konsentrerer all norsk matproduksjon til flatbygder i de mildere strøkene av landet. Å skulle vri denne desentraliserte produksjonen til maks pott for å konkurrere på verdensmarkedet, ville være et fullstendig jordskjelv for norske bønder.

Denne uenigheten viste seg i grellt relieff i stortingsdebatten. Skjelstad har allerede fått betinget skryt for sitt ambisjonsnivå av Nationen, og var ikke mindre ambisiøs denne uka. Hoksrud var mer eller mindre med på notene, men hans svar var preget av Landbruksdepartementets mer jordnære analyse av hva slags eksport Norge faktisk driver med: Snevre nisjeprodukter som Tinn-fenalåret og videreforedlete produkter, enten det er Sigdal-knekkebrød eller mer avanserte biotekprodukter som eggeplommebaserte antistoffer eller oksesæd i verdensklassen.

Oppsummert

Luftslott?

1 Er det realistisk at norsk landbruk skulle begynne med eksport av noe mer enn helt spesielle nisjeprodukter?

Faremoment

2 Det virker ekstremt lite sannsynlig. Vi er et høykostland på landbruk, og risikerer å få et tonn av handelsavtaler i hodet.

Hengende snøre

3 Men: Siden norske landbruksprodukter produseres med så lite antibiotika og få sykdommer, er det en viss mulighet for å finne en "nisje" store deler av norsk landbruk får plass i.

Mot seg fikk Skjelstad og Hoksrud Aps Terje Aasland og Sps Geir Pollestad. Gå gjerne inn på nett for å sjekke spesielt Pollestads onelinere, som nok vil være til fornøyelse for mange Nationen-lesere. Begge mente Skjelstads forslag i praksis er å sage over greina dagens norske landbruk sitter på.

De har et godt poeng. Skal vi eksportere i stort, må vi nemlig kreve eksportkvoter fra land vi handler med. Slike eksportkvoter fremforhandles historisk i en byttehandel med importkvoter. Å kreve tollvern for eget landbruk og samtidig be andre land la være å verne sine egne bønder, er i den virkelige verden så vanskelig at til og med supermakten USA sliter med å få det til.

Hoksrud svarte, ikke overraskende, med å anklage Aasland og Pollestad for å spre pessimisme i landbruket. Og en ting skal sies: Vi har faktisk eksportkvoter til EU som står ubrukt i dag. Men det spørs om pessimismen ville vært enda større i deler av landbruket hvis norske bønder fikk beskjed om at de heretter konkurrerte med biff fra Argentina og kylling fra USA til en tidel av prisen. Uansett hvor mye sau det innebar at vi fikk sende til Amerika.

Derimot omtalte både Skjelstad og Hoksrud innlegget fra Per Olaf Lundteigen i svært rosende ordelag. Og der ligger kanskje muligheten til et slags kompromiss i saken.

Årsaken var at Lundteigen påpekte noe vesentlig. For: Norsk geografi er karrigere og vanskeligere tilgjengelig enn hos sauestorprodusentene New Zealand og Irland. Norsk gris og kylling spys ikke ut av fjøset i samme eksplosive tempo som i Danmark eller i USA. Til tross for dette, har Norge faktisk et par landbruksfortrinn vi foreløpig ikke har klart å slå mynt på. Norsk kjøtt produseres med lavere antibiotikabruk, og med betydelig lavere innslag av mange alvorlige og svært utbredte dyresykdommer, enn i de fleste andre land.

Derfor kan det i teorien være noe å hente her. Et handelspolitisk minefelt vil det uansett være. Antibiotikafritt landbruk er i tillegg et godt etablert fenomen i mange aktuelle markeder. Slik eksport vil neppe løse overproduksjonsproblemet. Og det er grunn til å spørre seg om det er sannsynlig at aktørene som ikke klarer å selge norsk sau til nordmenn, vil gjøre det noe bedre i utlandet. Men det er verdt et forsøk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nortura, rammevilkår og distriktspolitikk