Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Kampen for campus

Det betyr noe hvor høgskoler og universiteter ligger. Regjeringa trenger en påminnelse om at også utdanning er distriktspolitikk.

Nesna: Sammenslåing
Nesna: Sammenslåing

Unge mennesker drar hjemmefra for å studere. Ofte kommer de ikke tilbake til bygda. Utdanning er den enkeltfaktoren som har sterkest sentraliserende effekt på flyttemønsteret. Det slås fast - nok en gang - i demografiutvalgets utredning “Det handler om Norge”.

Dette forsto man, da distriktshøgskolene ble opprettet på begynnelsen av 1970-tallet. Intensjonen var å gi et desentralisert studietilbud til ungdom i alle deler av landet. Sånn skulle de geografiske forskjellene i høyere utdanning reduseres. Fagmiljøer ble skapt også utenfor byene.

Ungdom fikk utdanning nært hjemstedet, distriktene fikk lærere, sykepleiere og ingeniører - innflyttet og utdannet arbeidskraft som ble værende. Det er vinn-vinn. Hvis vi fortsatt ønsker et land der kriker og kroker er bebodd.

Men så er det de vanskelig målbare faktorene. Verdien av mindre enheter og utdanningsinsitusjonenes samfunnsoppdrag. Satt opp mot den ideologiske troen på markedsstyring der sentralisering visstnok er en uunngåelig trend. Eller?

Etter regjeringas strukturreform for høyere utdanning, ble Universitetet i Nordland, Høgskolen i Nesna og Høgskolen i Nord-Trøndelag fusjonert.

De lovte “flercampusuniversitet” og videreføring av eksisterende studiesteder. Men etter over hundre år med lærerutdanning på Nesna bestemte styret ved Nord universitet likevel å legge ned både Nesna og Sandnessjøen.

De var altså raske med å oppfylle nettopp det motstanderne fryktet og advarte mot: At sammenslåing er første skritt mot nedlegging av de minste enhetene. En stor sluker flere små.

Vi kjenner mønsteret når politikerne snakker om strukturreform og stordriftsfordeler, om "robuste enheter", fagmiljøer og kompetansearbeidsplasser. De lover at ingenting skal legges ned eller forsvinne.

Men sammenslåing er sentralisering, i blind tro på at stort er best på alle parametre. Parallellene er tydelige til kommune- og fylkessammenslåing, politireform, sykehusstruktur - og domsstolene.

Campus Nesna ble ikke lagt ned i stillhet. Det var protester, aksjoner, faglige debatter og mobilisering i bunad. Og i desember kom boka “Kampen om Campus Nesna”, redigert av Sigurd Allern. Den er slett ikke noe gravskrift, det er et kampskrift som viser at siste ord slett ikke er sagt.

For lureri går ikke upåaktet hen. Det skaper frustrasjon, mistillit og et distriktsopprør som er blitt valgkampsak. Forkjemperne for Nesna har stortingsvalget 2021 som målstrek.

Sykepleier-, barnehage- og lærerutdanningene er særlig viktige for distriktene fordi det i stor grad handler om kvinnearbeidsplasser.

Hvis kvinnene flytter fra bygda - på grunn av mangel på studietilbud, etterutdanning og arbeidsplasser - så forsvinner ikke bare fagfolk, men familiene med unger, distriktenes framtidsressurs.

Som ekstra ammunisjon har Nesna-studentene fått utmerkelsen Årets navn i akademia. Juryen fra avisen Khrono roste dem for å ha satt universitet og høyskole på den storpolitiske dagsorden.

De har “vist at utdanningspolitikk også er distriktspolitikk”, sa jurymedlem Knut Olav Åmås til bladet forskerforum.no.

Foreløpig har Høyre-regjeringa svart - som de gjør i spørsmål om sykehusstruktur - at de ikke kan overprøve universitetenes rett til selvstyring. De fraskriver seg dermed politisk ansvar for utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppdrag. De ikke bare aksepterer sentraliseringa, men legger til rette for den - og har abdisert i distriktspolitikken.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) kommer likevel til å måtte svare på spørsmål fra en samstemt kontroll- og konstitusjonskomité.

Er nedleggingen av utdanningstilbudet på Nesna i tråd med Stortingets hensikter? I vedtaket om strukturreformen for høyere utdanning heter det nemlig at sammenslåing av institusjoner ikke skulle medføre nedleggelse av studiesteder.

Dermed er det prinsipielle spørsmålet hvem som egentlig kan ta beslutningen om å legge ned et studiested. Og på hvilket grunnlag.

Skal det handle kun om universitetets driftskostnader? Skal behovet for fagutdannede lærere i distriktet spille inn? Etterutdanning? Skal man skjele til fraflytting? Betyr studentenes trivsel og karakteroppnåelse noe? Fullførte studiepoeng og høgskolens anseelse?

Regjeringa er nødt til å se det store bildet, se på hva som er kvalitet for samfunnet som helhet. Og gjenoppdage høgskolenes samfunnsoppdrag.

Per nå er Solberg-regjeringa på defensiven i distriktspolitikken, forbikjørt av Senterpartiet. Hvis Høyre med noe troverdighet skal fortsette å hevde at sentraliseringa ikke er deres villede politikk, må de komme opp med mottiltak.

Deres eget demografiutvalg foreslår at utdanningsinstitusjonene skal pålegges å tilby desentralisert utdanning. Nesna bør gjenåpnes.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Om å bruke Putin til eget formål