Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jordbrukets krav: Fem gode og fire dårlige ting

Ingen inntektsutjevning, ingen inntektsavklaring. Selv i opprørstider er bondelederne konservative i sine krav.

Saktmodig: Heller ikke i år vil faglagene løfte sauebonden, den interne inntektstaperen i jordbruket. Foto: Marit Glærum
Saktmodig: Heller ikke i år vil faglagene løfte sauebonden, den interne inntektstaperen i jordbruket. Foto: Marit Glærum

I NRKs komi-vikingserie "Vikingane" blir den nyankomne trellen Rufus fornedret på det groveste av sine eiere. Den institusjonaliserte trellen Kark hjelper ham til å se positivt på slavetilværelsen sin:

– Ingenting som føles bedre enn å arbeide hardt for andre uten å få betalt for det, sier Kark.

– Det er noe forutsigbart i det vi har, selv om det kanskje kan gjøres bedre sier Kjersti Hoff (Småbrukarlaget) til Nationen. Og det hun har, er altså en inntektsberegning som effektivt tilslører at de jordbundne medlemmene hennes har 135 kroner timen i arbeidsinntekt.

Det er noe satt og saktmodig over bondelagslederne ved inngangen til jordbruksforhandlingene.

Lars Petter Bartnes (Bondelaget) vil ikke en gang svare "ja" på spørsmålet om det vil være en fordel at bondens arbeidsinntekt klargjøres. Han mener det er Stortinget som må gjøre noe med saken - fordi det er "tradisjon" for det. Vel, det er også tradisjon for å holde bondeinntekten nede.

Det er både gode og dårlige ting å si om bøndenes krav. Først til fem gode ting.

1) Kravet er godt timet. Faglagene understreker at 18.700 av de 48.700 kronene i årsverkskrav går til å svare opp hva andre grupper får i år. Olaug Bollestad kan vanskelig svare med et tilbud under 18.700 kroner. KrF som har markert seg mot sosial dumping på arbeidsplassene. Bollestad vil møte egen politikk (og velgere) i døra dersom hun tilbyr en gruppe som tjener 135 kroner per arbeidstime mindre enn andre folk.

2) Listhaug-grepene reverseres. Den selverklærte antistalinisten Sylvi Listhaug (Frp) gjennomførte i 2013 enorme strukturdrivende tiltak, gjennom å flytte tilskudd til store bønder og øke kvotetaket på melk kraftig. Småbrukarlaget har fått inn reversering i bøndenes utgangskrav også tidligere år, men Bondelaget har forhandlet dette vekk. I år er kravet så omfattende og tydelig at det kan gå annerledes.

3) Økt eierskap til produksjonsmidlene. Muligheten til å leie ut melkekvote begrenses oppad til 10 år. Grepet er langsiktig, men vil effektivt tette pengelekkasjen fra aktive bønder til passive kvoteeiere. Neste trinn blir å kutte ut passiv jordutleie.

4) Riktige regnskapstall - en gang. Dagens regime fremstiller bondeinntekten falsk høy. Bøndene ønsker at milliardkostnaden til leie av jord og melkekvote fremkommer som kostnad, og at vederlaget til egenkapital i gårdsdriften skilles fra vederlaget til arbeid. Dette skal imidlertid skje en gang i fremtiden.

5) Investeringsstøtte til båsfjøseierne: Kravet om løsdrift for alt storfe innen 2030 betyr at mange med mindre besetninger sliter. Noen har ikke slitt ned båsfjøset sitt fra før årtusenskiftet ennå. Andre vil gjerne bygge nytt nå - men har ikke areal eller ressurser til å øke besetningsstørrelsen. Og det må til: Innovasjon Norge ser knapt lønnsomhet i nybygg for noe særlig mindre enn 30 årskyr.

Så til de fire dårlige tingene:

1) Kravet er lavt. 2,1 milliarder er bare det tredje høyeste kravet i de siste 14 årene, selv om bondelagsleder Lars Petter Bartnes sier han aldri har opplevd et slikt alvor i inngangen til oppgjøret. Dette rimet vil grasrota slite med. To fylkeslag i Småbrukarlaget har allerede kritisert kravet offentlig.

2) Kravet fremstillles som høyt: Under fremleggelsen snakket Bartnes om at 2,1 milliarder kan "synes som et høyt tall". Dette er statens forhandlingsleder Viil Søyland sin replikk. Dessuten er ikke kravet på 2,1 milliarder høyt i det hele tatt. I 1976 ga staten 9,5 milliarder ekstra til bøndene, målt i 2021-kroner.

3) Intet lavinntekts-løft. Det interne inntektsgapet i næringen øker, mellom tapere (beite- og graskrevende produksjoner) og vinnere (kraftfôrkrevende produksjoner). Det er stikk i strid med hva faglagene kommuniserer utad.

For sauebønder (opp 37.000 kroner fra i fjor til neste år) og ammekubønder (opp 55.000) må det være forstemmende å se at svineprodusentene får 174.000 ekstra. Kyllingprodusentene er fortsatt inntektsadelen i jordbruket, med 755.000 kroner per årsverk.

4) Intet kornløft. I festttalene i faglagene fremstilles den stadig fallende korndyrkingen som et problem. Absurd nok er faglagene enig om å holde kornprisen nede også neste år, med et krav på bare 10 øre kiloet for fôrkorn. Noe økt arealtilskudd gjør at kornbøndenes inntekt øker fra 159 til 176 kroner timen. Men økt arealtilskudd stimulerer ikke til å produsere flere kilo korn per dekar.

Samlet ligger det an til - kanskje - en liten tetting av inntektsgapet, samtidig som kravet ikke legger opp til å bremse de store trendene i jordbruket: Færre bønder, mindre korndyrking og utmarksbruk.

Neste artikkel

Tromsbonden forventer radikale endringer