Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jo, størrelsen betyr noe

Det er en fin balansegang mellom å framstå med sjøltillit og opptre med overmot. På den slake linja går Senterpartiet for tida.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum står bredbeint for tida, her på Nordkapp-platået tidligere i uka. Foto: Berit Roald / NTB
Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum står bredbeint for tida, her på Nordkapp-platået tidligere i uka. Foto: Berit Roald / NTB

Partiet føler seg fram med relativt nyvunnen pondus, lik en tenåring som brått har utviklet muskler han synes det er stas å bruke, men ikke helt kjenner kraften av.

Omgivelsene, i denne sammenhengen Arbeiderpartiet, reagerer omtrent som tenåringsforeldre, med vekselvis oppgitte sukk, småhissige utbrudd og go'snakking. Begge parter veit jo at de så sårt trenger den andre.

Med stabil, høy støtte fra 17-18, opp mot 20 prosent av velgerne, har Senterpartiet over tid bygd sjøltillit og en følelse av ryggdekning fra folket inn i valgkampen.

Det er både forståelig og riktig at et parti med oppslutning fra en femdel av velgerne, ikke opptrer med psyken og sjølforståelsen til et femprosentsparti. Sp står ikke med lua i handa, men tar den plassen de har opparbeidet seg.

Noen vil mene de står litt vel bredbeint om dagen. For den endrede dynamikken i det politiske landskapet er uvant, for minst tre viktige aktører:

1. Politiske motstandere - og samarbeidspartnere - kan i mindre grad enn før overhøre, avfeie eller diktere Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum.

Om Ap skulle klare det som synes som deres minimumsmål for tiden, å bli større enn Sp ved valget, er det ikke dermed sagt at alt forblir ved det gamle.

Ørnen Arbeiderpartiet må venne seg til å samarbeide med en partner som ikke kan håndteres som en lillebror, men ligger an til å kunne bli nesten jevnstore med dem. Det er et brudd med en godt innarbeidet, politisk vekt- og maktbalanse.

Selv om SV også skulle få innpass, blir det ikke automatisk noen reprise av Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering fra 2005 til 2013. Til det er Sp for store. De kommer til eventuelle regjeringsforhandlinger med en ny tyngde og størrelse som får stor betydning og som krever at også Ap tilpasser seg.

Den vissheten hos Sp - at de kan få "et oppdrag fra velgerne", slik Vedum gjerne formulerer seg - gjør at statsministerkandidaten tillater seg å kritisere Ap for det de (ikke) har gjort for innbyggerne i Nord-Norge, samtidig som han holder valgkampåpning på Nordkapp.

Annonse

Det er kynisk og strategisk. Han vet han har vært god på å forstå frustrasjonen over regionreformer og sentralisering blant mange i nord. Men det er også en farlig balansegang for Sp.

Det er både en lissepasning til høyresida som kan peke på "samarbeidsproblemer og kaos på rødgrønn side", samtidig spiller det ballen over til den avgjørende parten - folket.

2. Velgerne. Bortimot en femdel av dem tror på Sp og at de kan bety en forskjell i norsk politikk. Folk må altså vurdere hvordan deres stemmegivning vil slå ut i praksis når et nytt, stort parti styrer mot regjeringskontorene.

Når Sp har vokst, er det gjennom å hente tusenvis av velgere fra høyresida - og fra Ap. Disse nyfrelste Sp-velgerne bidrar til at meningene blant medlemmer og støttespillere spriker over et stort register.

Slike uenigheter, krav og ulike forventninger forsøker sentrumspartiet å tilfredsstille gjennom både å fortsette opposisjonskritikken mot Solberg-regjeringa og samtidig hevde at Sp vil samarbeide med Høyre om forsvarspolitikk, olje og innvandring.

Taktikken er åpenbart å holde nyvunnede velgere i ånde helt til målstreken 13. september. Men det er risikosport. Partier med etablert tyngde kan kritisere bokstavelig talt til både høyre og venstre, men å si "det kan vi gjøre når vi er så store" er ikke nødvendigvis klokt.

Er velgerne trygge nok på Sps program og standpunkter - eller bikker det over i vel mye spillfakteri?

3. Senterpartiet sjøl, både lokallag på valgkampstand, fylkespolitikere, ordførere og stortingskandidater med nyvunne muligheter for å bli valgt inn må venne seg til at partiets størrelse også gjør dem til større skyteskive.

Og når det skytes, må de faktisk svare. Ikke bare med partilederens sementerte retorikk om regjeringas manglende distriktspolitikk og småklamme, nasjonalromantiske argument om "landet vi er så glad i".

De må aksle en politisk modenhet som står i stil med økt oppslutning. Det betyr gode svar når utspill blir kritisk ettergått. Det er ikke bare andre partier og politiske journalister som krever at kritikk følges opp av bredere og tydeligere politikk. Velgere ønsker seg også flere konkrete løsninger, ikke bare folkelig latter.

Senterpartiet har bygd sin vekst på opposisjon mot sittende regjering og har i lang tid vært tydelige på valget av politisk side og samarbeidspartner for ei ny regjering.

Det er som kjent tøft å være tenåring, men blant alt man må lære er det å ta standpunkt og stå i stormen som kommer når man ikke klarer å tilfredsstille alle. Hvordan det går, veit man som regel ikke før man får tildelt ordentlig ansvar.

Neste artikkel

Ny regjering kan få milliard-rekning til bønder på bordet