Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Jan Bøhlers «høyreavvik» og annet grums

Da Jan Bøhler åpnet døra ut fra Oslo Ap, gjallet skjellsordene fra tidligere partikamerater etter ham. Samtidig tøt grumset ut fra flere avisredaksjoner.

"Folkefiende": Jan Bøhler går fra Ap til Sp, her sammen med partileder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Heiko Junge / NTB
"Folkefiende": Jan Bøhler går fra Ap til Sp, her sammen med partileder Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Heiko Junge / NTB

Stortingsrepresentant for Ap i Oslo, Jan Bøhler, ble temmelig vulgært utlagt som en folkefiende og en sviker da han torsdag meldte overgang til Senterpartiet. Partifellene i Oslo Ap var slett ikke alene om å spre møkk, som vi sier i Nationen, da overgangen ble kjent. I Dagbladet rullet de også ut møkkavogna.

Fra Dagbladet tøt det ut en fnysende leder: «Selv sier Bøhler at han valgte Sp fordi partiet i de seinere åra har «blitt mer og mer et folkekjært grasrotparti med økende oppslutning blant småkårsfolk og vanlige arbeidsfolk landet rundt». Slik patos låter lite troverdig. Senterpartiets og Bondepartiets kjernevelgere har ikke vært småkårsfolk, men selveiende bønder som også er landets største grunneiere. Det er ennå nokså langt fra de store skogeierne i Østerdalen til folket i Groruddalen.» Overskriften var "Bøhlers nye høyreavvik".

Dagbladet benytter altså anledningen til å fike til både Jan Bøhler og Sp. Og det på et grunnlag som er tynnere enn isen på sjøene i Østerdalen midtsommers. For ved kommunevalget i 2019 fikk Sp 386.349 stemmer, mens antall gårdsbruk i drift var om lag tiendeparten (rundt 39.000). Mener Dagbladet at Sps velgere stemmer på partiet ut fra et «lite troverdig patos»? Hvem mener Dagbladet at Sp-velgerne er? En veldig stor gjeng «høyreavvikere»?

Og hvorfor mistenkeliggjør Dagbladet norske bønder som eier den jorda de lever av å dyrke og den gårdsskogen de driver? Burde norske bønder heller vært leilendinger, slik Dagbladet ser det? Bør den klassekampen folk fra husmanns- og skogsplasser har kjempet og vunnet, reverseres? Hvem andre skulle i så fall eie jorda? Staten eller kirken eller pengeadelen?

Med dette fnyset av en leder gjør Dagbladet seg selv til en parodi på «hovedstadspresse som ikke setter nesa utenfor ring 3», og som heller ikke setter sine bein i nærheten av Jan Bøhlers velgere i Groruddalen, for den del.

VG benytter selvsagt også sjansen til et forsøk på mistenkeliggjøring av både Jan Bøhler og Sp: «Det er lett å skjønne Ap-folks forbitrelse over at en mann som har fått sin lønn og tillit fra partiet i en mannsalder melder overgang til det som en gang var klassefienden blant husmenn, arbeidsfolk og husmødre på Grorud», skriver kommentator Hans Petter Sjøli. Som om velgerne skulle være gamle som Metusalem. Og om det så var, så hadde de også husket kriseforliket mellom Ap og Bondepartiet i 1935. Og ikke minst at Ap og Sp i årevis har erklært seg som regjeringspartnere, – også foran stortingsvalget neste år.

Annonse

Så har vi de som mener at stortingsrepresentant Jan Bøhler skal tjene «sin Gud», altså selve partiorganisasjonen, framfor sine velgere.

Som Sjøli skriver, Jan Bøhler «har fått sin lønn og tillit fra partiet». Fått? Er den ikke oppnådd? For oss som ikke tilhører «menigheten», så er det en besynderlig logikk og holdning. Ap-mannen Steinar Saghaug er et høylytt symptom på denne holdningen. Torsdag skrev han, blant mye annen utskjelling, dette på Facebook: «Jan Bøhler har fått alle de høye tillitsverv noen kan få i Arbeiderpartiet, men helt personlige ambisjoner settes over fellesskapets interesser! Jeg ville aldri kjøpe en bruktsykkel en gang av denne mannen!»

Det er selvsagt naturlig at nære partikamerater blir skuffet når en profilert partifelle skifter parti. Men det er altså noe veldig pussig med holdningen: Tillitsverv i Ap deles vel ikke ut som milde gaver? Tillitsvalgte og nominerte har vel selv gjort en innsats som gjør dem tilliten verdig? Også i Oslo Ap handler det vel litt om innsats, og ikke om kameraderi alene?

Partileder Jonas Gahr Støre signaliserte noe av den samme rare holdningen som Saghaug da Marianne Marthinsen og Jette Christensen ikke ville renomineres for Ap. Han oppfordret dem jammen offentlig om å takke for at de hadde fått være folkevalgte.

I Bergens Tidende kom den samme holdningen til uttrykk i en kommentar av Jens Kihl: «Torsdag morgon kom sjokkmeldinga: Han melder overgang til Senterpartiet. Det er takka til eit parti som har gjeve han makt og posisjonar i meir enn tre tiår.»

I andre partier er det gjerne motsatt: Når en person er nominert på demokratisk vis til å representere partiet, og har fått tillit av velgerne ved valg – så takker gjerne partilederen eller parlamentarisk leder representanten for innsatsen. Folkestyret innebærer at det er velgerne en folkevalgt stilles til ansvar for, og ikke først og fremst sin partiorganisasjon.

Om makt og posisjoner er milde gaver i et parti, så er partiet korrumpert. Makt og posisjoner må alltid være demokratisk bestemt, og fortjent på demokratisk vis.

Neste artikkel

Folketribun – folkets røst