Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ja, vi må bruke natur

NHO-sjefen sier distriktene må akseptere å avgi natur for storsamfunnets beste. Ja, men ikke for enhver pris.

Naturinngrep: NOH-sjefen mener vi er forpliktet til å tåle naturinngrep. Foto: Jan Kåre Ness/NTB scanpix
Naturinngrep: NOH-sjefen mener vi er forpliktet til å tåle naturinngrep. Foto: Jan Kåre Ness/NTB scanpix

Vindkraftdebatten har slett ikke blåst over, selv om regjeringen ble tvunget til å legge sin nasjonale rammeplan for vindkraft i skuffen etter massiv lokal motstand ute i de kommunene som var berørt av den.

Nå er det NHO-direktør Ole Erik Almlid som har skapt nye stormkast med sitt utspill om at vi må tåle flere naturinngrep i Norge i årene som kommer. Han peker på at vi har ressurser i havet, i vannkraft, i skog, i mineraler og ikke minst i vindressurser både til lands og til havs. Almlid mener vi er forpliktet til å tåle naturinngrep fordi de også kan bidra til å løse klimautfordringer internasjonalt.

"Vi kan ikke la lokale hensyn stanse forpiktelsen vi har globalt", sier Almlid til NRK, og etterlyser samtidig at nasjonale politikere tar grep.

Det er ikke første gang mektige samfunnsinteresser som næringslivet appellerer til rikspolitikerne om å skjære igjennom, trosse lokal motstand og banke gjennom politikk og prosjekter til vårt felles beste.

Slik tale har en emmen smak. Ryggmargsrefleksen er at vi har sett alt for mye av dette. Det pågående distriktsopprøret er et resultat av en lang rekke eksempler på storsamfunnets overkjøring av lokale interesser, om det så handler om påtvungne strukturreformer, rovdyr eller store naturinngrep.

Problemet er bare at NHO-sjefen grunnleggende sett har rett. De norske ressursene ligger i naturen. Skal vi fortsette å skape verdier og arbeidsplasser, skal vi fortsatt finansiere velferdssystemene våre, må vi også utnytte naturressursene våre.

Det er ikke noe nytt i Norge. Vi har lange tradisjoner for å bruke natur, om det så var for å eksportere tømmer og fisk, utvinne mineraler eller produsere vasskraft. Vi industrialiserte landet vårt basert på disse ressursene, gjerne også en kombinasjon av dem.

I perioden med industrireising levde nordmenn flest i fortrolighet med naturinngrep som endret landskapet rundt oss. Trolig tok vi også for lett på inngrepene, kunnskapen om biologisk mangfold og bærekraft var ennå ikke fullt ut utviklet. Vi var mer opptatt av viksomhetenes betydning for arbeidsliv, levekår og velferd enn av konsekvensene for natur og økosystemer.

Annonse

I dag har mange av de "gamle" industriene våre forvitret. Det er det flere grunner til. Likevel er det vanskelig å ikke trekke fram oljeindustriens framvekst som en vesentlig årsak. Olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel har hatt en lønnsomhet som går utenpå all fastlandsviksomhet. Det norske oljeeventyret har ikke bare trygget velferden vår, det har også gitt oss økonomiske muskler til å utvide den kraftig.

Oljeutvinning medfører i aller høyeste grad naturinngrep. Men til forskjell fra landbasert industri ser vi ikke noe til dem. Inngrepene er ute av syne, under vann.

Den norske petroleumsperioden er likevel ikke evigvarende, tvert om ser vi begynnelsen på slutten for den.

Det er i denne konteksten vi må drøfte NHO-direktørens utspill. Norge står foran en betydelig omstilling, hvor det er nødvendig rette blikket mot våre øvrige naturressurser. Det innebærer naturinngrep som vi kan se, i våre nærområder.

Det vekker naturlig nok motstand. Debatten om landbasert vindkraft har vært særlig tilspisset, men også konsesjoner for gruvedrift og fjorddeponi har vakt sterk sinne blant både naturvernere og lokalbefolkning. Natur raseres for økonomisk vinning, hevdes det.

Når det gjelder vindkraft, begrunnes motstanden på ulike måter. Det ene er de konkrete naturinngrepene. Det andre er formålet med utbyggingen. I et normalår er det overskudd på kraft i Norge. Kritikerne hevder vindmøllene er som designet for en krafteksport som vil påføre norske forbrukere og industri høyere strømpriser.

For framtida må vi forsone oss med flere synlige naturinngrep, slik NHO-sjefen påpeker. Men ikke for enhver pris. Distriktene som avgir naturkvaliteter må få mer igjen for bidraget, for eksempel ved å skattlegge fordelen av å utnytte "gratis" naturressurser. Det vil dempe konfliktnivået.

Dernest må formålet med naturinngrepene klarlegges. Hvis det er slik som kritikerne påstår, at vindkraftutbyggingen først og fremst tjener dem som handler med kraft mens strømkunder og kraftkrevede industri blir sittende med økte kostnader, faller NHOs argumentasjon sammen.

Da er det ikke lenger snakk om å avgi natur til storsamfunnets beste.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bra med tidsfrist for dødsbo