Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Ingen må til Sverige

Verken virus eller fattigdom bekjempes av å dra til utlandet etter kylling og sprit.

 Det er søtsaker, tobakk og alkohol vi kjøper mest av i Sverige. Foto:  Benjamin H. Vogl
Det er søtsaker, tobakk og alkohol vi kjøper mest av i Sverige. Foto: Benjamin H. Vogl

Et halvår inn i korona-unntakstilstanden har vi lært at ikke alle smittefarlige aktiviteter er like noble. Å demonstrere mot rasisme i Oslos gater er vel så smittefarlig som å kjøre til hytta og sette seg i solveggen i isolasjon. Likevel var det greit å demonstrere, men ugreit å overnatte på hytta i vår. Ytringsfrihet trumfet fritid.

Også klassekampen hjemler angivelig smittefarlig adferd. Noen av oss bare MÅ til Sverige: De fattige, skriver samfunnsmedisiner Dag-Helge Rønnevik i NRK Ytring. Der kjøper de mat for å unngå å havne i Frelsesarmeens matkø.

Nei, de må ikke det. Av minst fire grunner.

Rønnevik peker på tette nattklubbkøer i Oslo som argument for å la nordmenn stå i kø hos Konsum og Systembolaget i Strømstad. Samme type argument har fotballen brukt for å få fylle opp tribunene igjen: Når folk kan gå på byen, bør de få gå på kamp.

Dette ligner enøyd misunnelse, ikke smittevern: Om smittevern-regelverket brytes i Oslo sentrum, synker ikke behovet for å opprettholde smitteverntiltak på stadion og langs grensen. Det øker.

Under halvparten av det vi handler i Sverige, er vårt daglige brød. Brorparten er brus, alkohol, snus, tobakk og søtsaker, viser tall fra SSB. Ting foreldregenerasjonen og ernæringsekspertene kaller helseskadelig luksus.

Dessuten er det ikke de fattige som drar over grensen, men folk nær grensen. Ingen lavinntektsfamilier fra Kvinesdal eller Sauda står i matkø hos Søta Bror.

Hva med de fattige i Sykkylven eller på Frøya, trenger ikke de også billig mat? Skal vi sette opp gratis langdistansebuss til Svinesund for fattige fleskehandlere fra Bergen?

Ingvild Sørum var klar til å kjøre bil i seks timer for å shoppe billig mat da Värmland ble åpnet forrige uke. Det snakket hun med avisen GD om. Det ble det bråk av.

Annonse

"Vart hetsa", melder NRK. Sørum og samboeren, som har selverklært dårlig råd, ble bedt om å prioritere norsk mat foran leilighet og bil - og om å flytte til Sverige.

Hets er dumt. Dumt er det også at NRK ikke syntes det var nødvendig å følge opp at det er 446 km fra Gausdal til Höljes og tilbake, og at turen dermed koster over 1500 kroner bare i bilkostnader. Det er mer enn en firedel av hva en person kan handle for på dagstur i Sverige.

NRK fulgte heller ikke opp at både Sørum og samboeren jobber i dagligvarebransjen, og dermed undergraver sine egne arbeidsplasser ved å handle i Sverige.

Hva med å gjøre norsk mat billigere? Troen på billige nødvendighetsgoder som sosialtiltak er ikke ny. Hver gang strømregningene stiger (både strømpris og -avgift er latterlig lave i Norge nå), får vi igjen høre fiksjonen om de fattige enkene som står i fare for å fryse ihjel.

For å redde dem, er det visstnok nødvendig at offentlige kraftprodusenter gir bort strømmen nesten gratis - også til dem med varmekabler i oppkjørselen i Hafjell.

Da må det offentlige gi avkall på milliardinntekter fra sine kraftverk som kunne vært brukt til å få folk i jobb og løfte lavinntektsgrupper - for å subsidiere privat forbruk isteden. Det høres ikke særlig sosialdemokratisk ut.

Fattig eller ei: Å droppe bacon og øl fra Sverige er et lite offer, skriver overlege Trude Basso ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Der har pasienter ligget i ensomhet i ukesvis uten å kunne ta i mot besøk, mens spaniafarerne blant oss hoppet på første Norwegian-fly til Alicante da det ble lovlig.

TV-underholdningen har heller ikke vært mye å glede seg over. Da Norge risikerte å få hundrevis av spaniafarere hjem igjen fra et smittefarlig, rødt land, handlet ikke mediedramaturgien om å få isolert bølingen. Nei, den handlet om at folk skulle UNNGÅ å bli isolert.

Det er lov å reise til utlandet. Men det er ikke slik at alt som er lovlig, er smart. Også under de store statene i de nordiske folkhem er vi avhengig av at hver enkelt tar individuelt ansvar. Det kan også bety å gjøre ting selv om de ikke er påbudt (ansiktsmaske), og å la være å gjøre ting som er lov (dra til utlandet).

Den svenske regjeringen og spanske strandrestaurant-eiere er sikkert glad for at Ola Pottit viser solidaritet gjennom å droppe norsk akevitt og heller kjøpe bacon og brandy i EU. Hjemme sitter bestemor og sykepleieren og gruer seg til høsten, smittevekst og ny isolasjon. Kanskje de får et postkort fra Alicante?

Smittevern? Det får staten ta seg av. Betaler vi ikke skatt, kanskje?

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Økomelk er ikke rett priset