Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvorfor er det ikke rift om innvandrerne?

Det er enkelt å kapre dem som lengter hjem. Hva gjør vi for dem som har flyktet fra sitt?

Klarer vi som bor i distriktet å være inkluderendeog inviterende når den som kommer flyttende aldri har satt sine bein i bygda før? Foto: Berit Keilen / NTB
Klarer vi som bor i distriktet å være inkluderendeog inviterende når den som kommer flyttende aldri har satt sine bein i bygda før? Foto: Berit Keilen / NTB

Kampen om tilflytterne får mye oppmerksomhet i kommunestyrer og aksjonsgrupper rundt i Distrikts-Norge. Det snekres kampanjer for “det gode liv på landet”, med reklame for barnehager og naturopplevelser.

Blir krefter og budsjetter disponert smart i innsatsen for å lokke til seg innflytterne? Hvor er for eksempel spørreundersøkelsene som retter oppmerksomheten mot dem som allerede bor i bygda? Har noen spurt dem hva som skal til for at de vil bli?

Dette betimelige spørsmålet stiller Marit Lofnes Mellingen, direktør ved Distriktssenteret og Marianne Solbakken, seniorrådgiver samme sted, i en kronikk i Kommunal rapport.

Hvis pengene skal brukes der de gjør mest nytte, må kommunen snakke med dem som bruker tjenestetilbud, kultur, natur og arbeidsliv i dag. De veit hvor skoen trykker, de kjenner både fortrinnene og manglene ved bygda.

Hva savner de? Hvordan kan lokalsamfunnet utvikle seg for å være attraktivt? Skal man lokke til seg nye, så er de allerede bosatte, etablerte innbyggerne de viktigste ambassadørene. Trives de, vil andre også trives.

Aksjonslista er for øvrig gjenkjennelig: Øverst på lista over ønskede tilflyttere, er de som vokste opp i bygda, men reiste for å ta utdanning. Målet er å få dem hjem når de kommer i etableringsfasen, med små unger som kan redde den nedleggingstruede barneskolen.

Denne kategorien av potensielle tilflyttere har allerede gode følelser for hjemplassen, de hadde en fin oppvekst og ønsker det samme for egne unger. De ser bygdas muligheter, ikke begrensninger.

De er forberedt på pendling til jobb, har fleksibel arbeid eller en utdanning som passer næringslivet i distriktet. De krever ikke mye overtalelse – og kampanjene er "bortkastede penger".

De hjemmekjære bygdeentusiastene krever ikke mye tilpasningstid, kommunale velkomstkomiteer, infobrosjyrer eller innflyttermøter. De er "billige i drift", glir lett inn i folden, blant besteforeldre, barneskolevenner, kjentfolk på butikken og i sangkoret. Tilhørighet er det minste problemet.

I motsatt ende, nederst på kommunens prioriterings- og ønskeliste slik Mellingen og Solbakken beskriver den, står arbeidsinnvandrere, flyktninger og familiegjenforente. De som ikke har røtter – og dermed er lettere å flytte på.

Annonse

Hvorfor snur ikke kommunene hierarkiet på hodet og prioriterer å henvende seg til innvandrerne? Få dem til å komme og få dem til å bli.

Svaret kan være like enkelt som det er defensivt. Inkludering og integrering er mer krevende. Både sosialt og for det kommunale budsjettet. Risikerer man ikke å pådra kommunen økte kostnader til språkopplæring, sosialtjeneste og barnehage? Problemer med utenforskap?

Som Mellingen og Solbakken skriver "Når ingeniøren Nora kommer hjem med mann og to små barn, blir hun automatisk invitert på fredagsquiz, dametrim og forening. For ikke å snakke om ståheien på den lokale matbutikken: Så fantastisk flott at dere har kommet hjem! Har dere funnet hus? Har dere fått jobb? Barnehageplass? Kan ikke Jakob bli med oss hjem etter barnehagen en dag? Og på fredag er det jazzkonsert på Huset …".

Motsatt vil kanskje innvandrere og flyktninger trenge vesentlig mer oppfølging, mer informasjon og ulike typer støtte for å komme "helt inn" i lokalsamfunnet.

Den måten å rekruttere nye innbyggere skjer ikke gjennom gamle bånd til hjemplassen, gjennom barndomsminner, en odelsrett eller vissheten om barnevakt i nabohuset.

Den måten å rekruttere innbyggere på, krever personlig innsats og investering. Det trengs språkkafeer og -opplæring, et lag- og foreningsliv med åpne armer og lav terskel, en skole, et næringsliv og et lokalsamfunn som håndterer og dyrker mangfold, som ser verdien av nyankomne ressurser.

Klarer vi som bor i distriktet å være inkluderende når den som kommer aldri har satt sine bein i bygda før?

Tilknytning må naturlig nok bygges over tid, men det begynner i det små. Med praten på butikken, en invitasjon til grilling i hagen eller til å bli med på fotballaget. Med raushet og nytenking i valgkomiteer og nabolag.

Hvis kommunene legger inn oppmerksomheten og innsatsen her, vil de rett og slett "få mer igjen for pengene". Jobber de sammen med næringsliv og frivillige organisasjoner, får hele bygda felles glede av resultatene: Positiv befolkningsutvikling med flere skattebetalere, stabil arbeidskraft, flere elever i den lokale barneskolen og vekst i boligbygging.

Demografiutvalgets rapport "Det handler om Norge" viser at lavere innvandring til landet bidrar til avfolking og forgubbing av bygda. Det burde være rift i distriktene om nettopp disse innbyggerne.

Her ligger den viktigste kampanjen for tilflyttere. Nøkkelen til å slå røtter er å føle seg som en del av lokalsamfunnet og trivselen øker med jobb, nettverk og venner. Fornøyde innbyggere er de beste ambassadørene. De blir værende, som levende reklameplakater.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Bårdsgård bommer på Hitra