Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor hører du til?

Hvor er du fra? Det spørsmålet er gjerne det første når nordmenn møter et nytt menneske. Og deretter: Hva jobber du med?

Ut eller hjem?: Politikerne må huske hva det betyr å høre til. Her fra Sunndalsøra i Møre og Romsdal. Foto: Janne Grete Aspen
Ut eller hjem?: Politikerne må huske hva det betyr å høre til. Her fra Sunndalsøra i Møre og Romsdal. Foto: Janne Grete Aspen

Vi prøver å forstå hverandre, danne oss et bilde av personen vi nettopp har møtt. Og gjennom geografisk plassering forventer vi å skjønne noe om hvem folk er. Vi er vant til å dele folk inn etter stedstilknytning.

Samtidig er det en effektiv isbryter. Norge er så lite, at enten svaret er Tynset eller Hemnesberget, Skibotn eller Risør, så er responsen gjerne: "Å, da kjenner du kanskje Ivar?" Vi har som regel noe – eller noen – til felles.

Og gjennom felles kjente, også en felles tilhørighet.

Når festivalen TronTalks kommende helg går av stabelen i Alvdal i Innlandet, er det under overskrifta "Høre til". Festivalsjef Glenn Erik Haugland og staben av arrangører setter fingeren på strømninger i tida: identitet og tilknytning, fellesskap og flyktighet.

Etter at den britiske forfatteren og journalisten David Goodhart i 2018 lanserte begrepene «anywheres» og «somewheres», er disse motsetningene gjerne brukt til å forklare en politisk polarisering mellom en liberal, urban og mobil elite og de mer konservative og tradisjonelt stedsbundne.

Goodharts tese, slik han forklarte den i et intervju om boka «The road to somewhere» i Aftenposten, er at «anywheres» har fått for stor makt. Og de tar ikke hensyn til interessene og verdiene til «somewheres».

Motreaksjonene kommer i form av populistiske og nasjonalistiske tendenser, som i USA under Donald Trump og gjennom Brexit i Storbritannia.

Selv om forholdene ikke er direkte overførbare til Norge, er de gjenkjennbare i våre hjemlige distriktsopprør og i Senterpartiets framgang, basert på opposisjon mot sentralisering av tjenester og tilbud, bygdenes følelse av ikke å bli sett og hørt.

Motsetningene mellom de stasjonære, stedsbundne og de rotløse mobile handler ikke bare om politiske syn, men vel så mye om verdier og identitet.

Seniorforsker ved Ruralis, Reidar Almås har beskrevet det som en kulturkløft med sprengkraft, en som rokker ved tilliten mellom folk og mellom folk og politikere. Det gjør seg gjeldende ved årets stortingsvalg, der sosiale forskjeller og utenforskap løftes av velgerne som en viktig sak.

Annonse

Spenningen mellom «anywheres» og «somewheres» finnes også inne i hver enkelt menneske. De fleste av oss er en blanding. Vi er knytta til stedet vårt, tryggheten og identiteten der.

Samtidig søker vi meningstilhørighet og interessefellesskap med likesinnede fra andre steder i verden, som vi deler oppfatninger og verdensanskuelser med.

Med global kommunikasjon og informasjon kan identitet og tilknytning skapes uavhengig av sted. For noen er en snapgruppe eller et spillsamfunn like viktig for tilknytning som familie eller hjemkommunen.

Derfor er spørsmål nummer to gjerne «Hva driver du med?» Fordi vi vet at ved siden av geografiske bånd – hvor vi har beina plassert – er vår andre identitetsmarkør hvor vi har hodet vårt.

Å høre til er å ha en flokk, være akseptert. Det trenger alle. Å dele identitet med noen er en trygg bekreftelse på at man ikke er aleine. Det motsatte er avstand til andre mennesker og det fryktede utenforskapet, å ikke finne sin plass.

Goodhart mener «anywheres», med sin store makt, ikke reflekterer nok over konsekvensene av hvordan deres dominerende, liberale holdninger virker på andre grupper i samfunnet.

Den høyt utdannede, mobile klassen kritiserer de stedsbundnes verdiforankring i familie og trygghet. De beskrives som redde for forandring og nye impulser, endog som rasister og nasjonalister. Goodhart mener verdenssynet til «somewheres» må gis mer plass i de politiske prioriteringene.

Det er liten tvil om at Senterpartiet og Trygve Slagsvold Vedum har disse refleksjonene i sin strategi når de snakker om eliten og folket. Det blir de ofte kritisert for. Hvor går grensen mellom å påpeke ulikheter og å forsterke dem?

Politikere – som gjerne tilhører både eliten og «anywheres» – har et ansvar for å samle, bygge tilhørighet, ikke polarisere og splitte. Kommentator Marie Simonsen skriver i Dagbladet at når 27 prosent av velgerne med lav utdanning og inntekt svarer at de ikke har tillit til politikerne, må partiene nå i valgkampen ta på alvor at det er en gruppe i samfunnet de ikke når fram til.

At velgerne ikke føler seg hørt eller prioritert, ikke kjenner seg igjen, er en ødeleggende spiral. Blir avstanden for stor? Fellesskapet for svakt?

Skal man sy sammen en slik rift, mener Goodhart at «anywheres» må utvise mer sosial intelligens i møtet med dem de er politisk uenig med. Huske hvor de selv kommer fra. Det betyr mer lytting, mer forståelse.

Kanskje er de mest interessante spørsmålene ikke verken hvor du er fra eller hva du jobber med, men «Hva trenger du for å høre til»?

Neste artikkel

Er avvikling framtida?