Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hvor ble det av sentrum?

KrF havnet under sperregrensa. Venstre har gått mot høyre. Sp har valgt et rødgrønt samarbeid. Er sentrum i norsk politikk borte?

Sååå lite? Med KrF under sperregrensa, Venstre mot høyre og Sp på rødgrønt side er det lite igjen av sentrum i norsk politikk. Her KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad under partilederdebatt på Stortinget mandag kveld. Foto: Beate Oma Dahle / NTB
Sååå lite? Med KrF under sperregrensa, Venstre mot høyre og Sp på rødgrønt side er det lite igjen av sentrum i norsk politikk. Her KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad under partilederdebatt på Stortinget mandag kveld. Foto: Beate Oma Dahle / NTB

I etterdønningene etter stortingsvalget drives selvransakelse i så å si alle partier. Kanskje aller mest i KrF. De manglet 6000 stemmer på å bryte sperregrensa, og må forberede seg på en fireårsperiode ikke bare utenfor regjering, men med kun tre representanter på Stortinget.

Landbruks- og matminister og nestleder i KrF, Olaug Bollestad, må innse at hun og partiet mistet oppslutning på hjemmebane, i selve jordbruksfylket Rogaland. Årets jordbruksoppgjør var langt fra godt nok for bøndene. Det straffes KrF for ved valgurnene.

Samtidig letes det etter syndebukker på flere fronter. Redaktør Vebjørn Selbekk i Dagen mener partiet Sentrum har en del av skylda. Geir Lippestads parti fikk 7500 stemmer og var ikke i nærheten av noe nasjonalt gjennomslag. Men hvis alle disse i stedet hadde stemt KrF, ville partiet kommet over sperregrensa.

Problemet er at disse ville jo ikke stemme KrF. Mange av dem brøt med partiet da KrF gjorde et vegvalg høsten 2018, mot høyresida i politikken. Å velge den retningen var ingen vinnerformel.

Tilbake sto et parti med en konservativ Kjell Ingolf Ropstad som leder, i stedet for en Knut Arild Hareide som ville samarbeide med Arbeiderpartiet. Strategien var ment å ta hensyn til det konservative grunnfjellet av trofaste KrF-velgere, men grunnfjellet er i ferd med å forvitre.

Tidligere rådgiver for Hareide, Åshild Mathisen, beskriver vegvalget som avgjørende for nedturen og antakelig "spikeren i kista" for KrF.

John Harald Bondevik, tidligere KrF'er, nå medlem av Sentrum, skriver på NRK Ytring at KrF har sviktet flyktninger, homofile, funksjonshemmede, klimaaktivistene, mennesker med andre tros- og livssyn, "og oss som tar avstand fra Frps politikk". Hvor skal partiet da henvende seg for å kapre helt nye velgere?

Sperregrensa er ikke bare en praktisk ordning som fordeler mandater til Stortinget. Å havne under kan også skape en psykologisk sperre i et parti. Den tunge innrømmelsen at "velgerne vil ikke ha oss" gjør det krevende å gjenreise troen, kampviljen og mobilisere partiet internt. Tida kan være over for et kristelig folkeparti.

Annonse

Kanskje er tida også over for et sentrum i norsk politikk. Senterpartiet har valgt sin(e) rød(e) regjeringspartner(e) og tyngdepunktet ligger nå et sted mellom Sp og Ap. I tillegg dras Ap mot venstre av at Sp utfordrer dem på tittelen "bredt folkeparti", samt av et SV i framgang og et Rødt i voldsom oppsving.

Venstre gjorde en ekstraordinær sluttspurt i valgkampen. De kunne feire som vinnere, etter å ha ligget under sperregrensa på målinger siden april 2019. Stemmer ble kapret særlig i Oslo, i klimadebatten og på rusreform. De vant dessuten velgere på at partileder og kunnskapsminister Guri Melby har skolepolitikk under huden.

Men Venstre har tatt store steg fra sentrum i liberalistisk retning. Og sammen med KrFs lave oppslutning er det lite å bygge noen felles sentrumspolitikk eller ny Høyre-regjering på. 100 mandater fordelt på de fem partiene Ap, Sp, SV, Rødt og MDG er et overveldende og rekordstort flertall til den venstre blokka i norsk politikk.

Det gamle sentrumsregjeringa til Kjell Magne Bondevik (KrF) fra 1997 til 2000 - et samarbeid mellom KrF, Venstre og Senterpartiet - virker i dag fjern og utdatert. Den gangen hadde KrF 25, Sp 11 og Venstre 6 mandater i Stortinget.

De holdt sammen i én periode til tross for et svakt parlamentarisk grunnlag på 42 representanter til sammen. Etter mandagens valg har de tre partiene 39 mandater totalt. Men ingen har vært inne på det som noe reelt alternativ. Det gamle sentrum har gått i hver sine retninger.

Samfunnsdebatten, ikke minst i valgkampen, vektlegger klare standpunkter. Det er bra. Velgerne skal kreve svar og løsninger. Men nyansene kan forsvinne av syne blant medienes ja/nei-spørsmål og i partienes egne forenklede budskap som passer sosiale mediers "lik & del"-logikk.

Velgerne og oppslutningen har spredt seg tynt og bredt ut i vifteform over det politiske landskapet. De har gjerne én eller en håndfull hjertesaker som avgjør partivalget - de går for enten/eller. Det har gjort det nye Stortinget mer fragmentert enn tidligere. Aldri før har ti partier delt på de 169 setene.

De to store styringspartiene er ikke så dominerende lenger. Ingen av partiene favner bredere enn en firedel av innbyggerne.

Samlende evner og diplomati vil bli en sentral egenskap for dem som vil oppnå politiske gjennomslag. Første prøvestein er om regjeringsforhandlingene vil lede fram til et samarbeid mellom to eller tre partier - en regjering med mindretall eller flertall.

Kompromissenes tid er i alle fall ikke forbi.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Krevende start for ung statsråd