Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Hold det på bøttekottet!

Grande drev med noe som lignet brunskvetting, statsministeren driver med populisme-skvetting og Rotevatn mener Vedum er en norsk Boris Johnson. Kan vi håpe på en valgkamp for voksne?

Høyre-retorikk: Sveinung Rotevatn bør holde morsomhetene sine på Venstre-kottet og spare velgerne for støyen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
Høyre-retorikk: Sveinung Rotevatn bør holde morsomhetene sine på Venstre-kottet og spare velgerne for støyen. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix

Det er distriktsopprør mot Solberg-regjeringas sentraliserings- og privatiseringspolitikk. Bunadsgeriljaen mobiliserer for eksempel bygdefolk i tusenvis mot nedlegging av helse- og fødetilbud. Motstandere av vindkraftutbygging som ødelegger lokal natur og eies av tyskere, slepes bort av politiet.

Forskere advarer om at vi bare har sett starten av distriktsopprøret, og dersom utviklingen ikke snus – så vil konfliktnivået hardne til. «Folk er veldig dannede her til lands, men når folk blir ordentlig sinte, svartner det», sier bygdeforsker Bjørn Egil Flø ved Norsk institutt for bioøkonomi (Nibio), til Klassekampen. Flø peker på Frankrike, der nyliberalistisk politikk har ført til «de gule vestenes» voldsomme demonstrasjoner.

Den norske sentrum-periferi-konflikten er altså mer tilspisset enn på lenge. Likevel ser det ut til at høyrepartiene forsøker å møte konflikten med å sette nesa i været og late som om opprøret ikke finnes.

Senterpartiet er Solberg-regjeringas argeste politiske motstander i sentrum-periferi-konflikten, og oppslutningen om partiet er stor. Statsminister Erna Solberg (H) reagerer med å angripe Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum for å drive et «kynisk spill» og dyrke «motsetninger som ikke er der».

«Motsetninger som ikke er der»? Solberg bør for det første ha fått med seg distriktsopprøret, og for det andre bør hun få med seg at Vedum ikke er alene om å mene at distriktsopprøret er «en reaksjon mot en nyliberal modernisering som presses fram av en urban politisk, økonomisk og kulturell elite». Bygdeforskerne slår dette fast, for eksempel i den nye boka Distriktsopprør – Periferien på nytt i sentrum, som Ruralis Institutt for rural- og regional forskning lanserte forrige uke.

Når statsministeren avfeier distriktsopprøret med «motsetninger som ikke er der», avfeier hun i samme slengen bunadsgeriljaen, vindkraft-demonstranter og andre velgere i distriktene. Noen av dem har mistet jobben, andre har mistet tryggheten fordi politi, ambulanse og sykehus er sentralisert til et sted langt unna.

Statsministeren stevner like fullt fram med nesa mot Oslo og Bergen, hjertet i Brussel og munnen full av ord som «robust» og «effektivisering». Det er selvsagt en real sak å føre en nyliberalistisk og sentraliserende høyrepolitikk, men regjeringspartiene må stå for den politikken som føres ved valg. Så langt er det for mange tegn som tyder på at velgerne kan bli snytt for en reell debatt der interessemotsetninger og politiske skillelinjer avdekkes. Det er for mange avledningsmanøvre à la «motsetninger som ikke finnes» og «kynisk spill». Sånn sett, så er det like greit at Venstres ekkokammer ser ut til å være på størrelse med et bøttekott for tida.

Annonse

Mannen som gjerne ville bli partileder, men som ser ut til å måtte spille andrefiolin i Venstre (som har landsmøte denne helga), klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn, utfolder seg på sosiale plattformer: «Den viktigaste skilnaden mellom Trygve Slagsvold Vedum og Boris Johnson er hårmanken. Den er til gjengjeld vesentleg.» (På Twitter i august.) Slikt skal kanskje bygge selvtillit på Venstre-kottet i ei tid da partiet ligger konstant under sperregrensa? Men voksne velgere som vil finne ut av hvilket politisk parti som gagner deres interesser og samfunnssyn best, altså det vesentlige ved valg, har liten nytte av Rotevatn.

Bunnen ble nådd i forbindelse med lokalvalget i fjor. Da Trine Skei Grande påsto at Senterpartiet representerer de «kreftene som vi ser holder på å ødelegge land etter land i Europa». Det er i verste fall ment som brunskvetting, i beste fall generell mistenkeliggjøring i antidemokratisk retning. Så kommer høyresidas mange «populisme»-utfall i tillegg.

Statsminister Erna Solberg anklager som kjent Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum for å være populist. Venstres Terje Breivik slo til med at det var «misforstått populisme» da Ap, Sp, SV og Frp sa nei til regjeringas forslag om å redusere antall rettskretser i Norge. Også Ap-leder Jonas Gahr Støre har hatt behov for å slå fast at «Vedum og Senterpartiet spiller på populistiske strenger». Mens VGs Hanne Skartveit byr på formuleringer som «i disse dager vinner Sp stort på protest og populisme». For eksempel.

Når høyresida og VG bruker populisme-stempelet på Sp, så skal det gi assosiasjoner i retning av «snur kappa etter vinden» eller «lettvint i retning useriøst», eller lignende. Høyres stortingsrepresentant Elin Agdestein beskyldte endog «det populistiske Sp» for å «nøre opp under politikerforakt og mistillit til styringsstrukturer». (Referert i Adresseavisen 28. august 2019.)

Anders Todal Jenssen, professor ved NTNU og valgforsker, sier det slik: «I det politiske ordskiftet brukes «populisme» for å stigmatisere politiske motstandere». (I boka Distriktsopprør – Periferien på nytt i sentrum.)

Det er altså et stort sprang fra høyrepartienes bruk av populisme-begrepet i det politiske ordskiftet – til den samfunnsvitenskapelige diskusjonen. Noe professor Jenssen også viser, og slår fast, i boka.

Dersom Ap-lederens poeng med å karakterisere Sp som populistisk er å få fram at Ap er «mer ansvarlig», så burde nok Jonas Gahr Støre være ansvarlig nok til å lese litt om de samfunnsvitenskapelige populisme-definisjonene. Vi kan for eksempel anbefale Anders Todal Jensens kapittel «Hva er populisme?» i den nevnte boka (redigert av Reidar Almås og Eirik Magnus Fuglestad). For Ap-lederen ønsker vel ikke å stigmatisere en regjeringspartner før stortingsvalget?

Av hensyn til velgerne, bør høyrepartiene holde populisme-anklagene for seg selv, og bidra til at valgkampen handler om de viktige politiske veivalgene som har betydning for folks liv - i både byer og bygder.

Neste artikkel

Norske milliardærer i skatteparadis lever farligere