Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Helt på knærne

Jeg ble solbrun, sårbeint og sterk i ryggen. Lønna var ikke all verden den gangen, heller.

Jeg plukka. I sol og regn. I tåke og vind. Jeg syntes på ingen måte det var ille, skriver Irene Halvorsen. Foto: Vidar Sandnes
Jeg plukka. I sol og regn. I tåke og vind. Jeg syntes på ingen måte det var ille, skriver Irene Halvorsen. Foto: Vidar Sandnes

Åh, ungdomstid og skoleslutt. Jeg drømte om varme svaberg og lukten av salt sjø. Men først var det noen uker i åkeren.

Klokka 06 ringte vekkerklokka. Jeg sto opp, smurte matpakka og kasta meg på sykkelen de 4–5 kilometerne hjemmefra. Forbi "Romeriksdomen", den hvite flotte Ullensaker kirke med døpefont fra 1100-tallet.

Jeg skulle til den største jordbærbonden på Kløfta. Der logga jeg inn klokka 07 sammen med andre lokale ungdommer og mer erfarne voksne gårdsarbeidere.

På midten av 1980-tallet var jeg sesongarbeider i landbruket to år på rad. Det vil si, jeg var sesongarbeider noe lengre, men da planta jeg grantrær i Trysil. Man skulle tro det var nok grantrær i Trysil også den gang, men nyplanting måtte til. Men det er en annen historie.

Annonse

Men altså; jordbærplukking på 1980-tallet. Det var smil og glede, tull og tøys, men mest av alt veldig hardt arbeid.

Akkordbetalinga tok vi helt for gitt, jeg hørte aldri noen som krangla på dét. Men en og annen diskusjon ved vekta ble det, når du kom der med 12 fulle kurver i kassa og en streng, men rettferdig inspisient mente at noen bær var for gamle og noen for hvite.

Utenlandske sesongarbeidere dukket opp år 2. Jeg husker særlig en familie fra Vietnam, mor, far og tre unger – to jenter og én gutt. De kom alltid litt seinere på dagen, men som de plukka! Yngstemann knuste akkorden min, godt og grundig. Mitt selvbilde som arbeidssom og effektiv jordbærplukker fikk en alvorlig knekk.

Jeg korta ned lunsjpausen og tenkte at jeg fikk jobbe på. Det gikk OK. Pengene skulle spares. Jeg sto på ski den gangen, da sportsutstyret var relativt sett dyrere enn i dag. Jeg sikta meg ikke inn mot Kneissl, som Øystein Høgberg i reportasjen her i avisa. Det var Fischer fra "stafett-Martin", Odd Martinsen i Nittedal, jeg ville ha.

Så jeg plukka. I sol og regn. I tåke og vind. Jeg syntes på ingen måte det var ille. Spiste jordbær både i åkeren og hjemme. Helt til den dagen, litt etter lunsj, da jenta i raden ved siden av meg plutselig snudde seg og gliste:

"Oj. Den smakte kjøtt. Det var sikkert en snegle."

Neste artikkel

Spleiset på buskap for å beite ned grend