Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Helt alene med den aller tyngste børa

Spredt over hele Norge bor overlevende og etterlatte etter terrorangrepene for ti år siden. De har fått urovekkende lite hjelp og støtte. Hva kan du og jeg gjøre med det?

Utøya: Den kollektive unnvikenheten rammer oss som samfunn, fordi vi ikke bruker muligheten til å lære. Foto: Heiko Junge / NTB / NPK
Utøya: Den kollektive unnvikenheten rammer oss som samfunn, fordi vi ikke bruker muligheten til å lære. Foto: Heiko Junge / NTB / NPK

"Å skrive om 22. juli er vanskelig. Vanskelig fordi det er så lett å ty til ord som "fryktelig" og andre forslitte fraser", skriver forfatter Stian Bromark i boka Ingen fred å finne.

Det er jeg enig i. Det var – og er – vanskelig å skrive om hatet, terroren og virkningen på samfunnet. Det er hardt å lese, også.

Kanskje derfor har vi bare gått videre. Mens vi later som om alt er som før, er overlevende og etterlatte overlatt til seg selv. Mange har fått urovekkende lite hjelp og behandling mot skader og traumer. De må finne nytt fotfeste der den grunnleggende tryggheten er borte.

Det er ikke så lett å vite hva man skal gjøre eller si når sorgen er bunnløs og minnene ikke til å leve med. Kanskje har mange vært redde for å si noe feil.

Alle skulle med, ingen skulle ha skyld (annet enn terroristen) og terror skulle møtes med fellesskap. Men terroren rammet jo ikke alle like hardt. Og noen hadde jo faktisk også noe ansvar for at terroristen kunne ramme så mange.

Arbeiderpartiet har hatt berøringsangst. Men det har jammen resten av Norge også. Den kollektive unnvikenheten rammer oss som samfunn, fordi vi ikke bruker muligheten til å lære.

"Nå er nesten alle ord brukt opp", sa kong Harald i sin minnetale 23. august 2011.

Noen ord sitter likevel litt løsere enn før. Under fullt navn lirer folk av seg utilslørt rasisme, hatefulle ytringer eller regelrette utskjellinger og personangrep.

"Nå er det faen meg nok", skrev Høyre-nestleder Tina Bru i forrige helg, som reaksjon på hetsen MDG-byråd Lan Marie Berg utsettes for. Denne hetsen ligner reaksjoner AUF-ere fortsatt får etter terrorangrepene 22. juli 2011.

Annonse

Med offerskam ("hvorfor overlevde jeg og ikke x eller y", hvorfor løp jeg til venstre og han til høyre, hvorfor svømte jeg når hun ikke turte?) får de altså hets på toppen. Om at det var synd terroristen ikke lyktes. At de "spiller offerkortet". Eller at det er trist at de har fått barn, for da vil ideologien de står for bli videreført. Det er skrekkelig og egentlig ikke til å bære.

Nå er det ti år siden den nattsvarte dagen.

Siden en ung mann – en av oss – kjørte en hvit varebil inn i Oslo sentrum. Med mål om å drepe og skade flest mulig av de 3000 som jobbet i regjeringskvartalet. Så kjørte han kaldt og rolig mot Utvika, for å fortsette sitt drapsraid.

Iført falsk politiuniform krevde han å bli satt over til Utøya, der han skjøt og drepte 69 av de 564 som var på AUFs sommerleir. Gjennomsnittsalderen på de drepte var 18 år. Den yngste var 14, den eldste 52.

77 mennesker mistet livet. Hundrevis av etterlatte, overlevende, familie og venner ble påført traumer som var utenkelige for oss alle bare et døgn tidligere. Det er deres historier, 10 år etter, vi får i denne boka.

Det er som om proppen plutselig har gått. Nå i vår kommer en lang rekke bøker. Arbeiderpartiet og 22. juli av Hallvard Notaker. Antologien Aldri tie, aldri glemme fra AUF. Ingen mann er en øy av Jørgen Watne Frydnes. Din kamp er min kamp av Kamzy Gunaratnam. 22. juli og alle dagene etterpå av Tonje Brenna.

Skorpa er så tynn, så tynn, over såret etter 22. juli. Som Brit Bildøen skriver i romanen Sju dagar i august og Stian Bromark siterer i Ingen fred å finne:

"Det store vi, det norske folket, som var så samstemte i vekene etter tragedien og som etterpå ikkje hadde klart å samle seg om nokon ting. Bygningene lét seg ikkje fylle. Åstadene lét seg ikkje bruke. Minnesmerket lét seg ikkje reise. Kunstnarar som prøve å behandle det nasjonale traumet, blei hysja ned. Det einaste folk ville og klarte å sjå, var roser, stjerner, englar. Som å feste eit lite Hello Kitty-plaster over eit gapande sår."

Spredt over hele landet bor det berørte etter 22. juli. Hver fjerde innbygger kjenner noen som ble rammet av terroren, viste en undersøkelse gjengitt i Klassekampen 19. august 2011.

Først i fjor kom læreplaner der 22. juli eksplisitt var nevnt: "Samfunnsfag skal bidra til at elevane kan delta i og vidareutvikle demokratiet og førebyggje ekstreme haldningar, ekstreme handlingar og terrorisme. Kunnskap om terrorhandlinga i Noreg 22. juli skal inngå i opplæringa om dette." 10. august 2019 – drapet på Johanne Ihle Hansen og angrepet mot Al Noor-moskeen hører også med i den norske fortellingen.

"Aldri glemme" sier vi om 2. verdenskrig. Vi skylder de overlevende og etterlatte etter ny, høyreekstrem terror det samme. Så blir børa muligens litt lettere å bære for alle.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Ropstad er ute. Ikke ukulturen