Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Har du råd til å jobbe?

Det må lønne seg å jobbe. Det må ikke tape seg å ikke jobbe. Velkommen til velferdsfella.

Stabilt: Andelen som får penger fra NAV øker ikke. Foto: Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Norske barn har tak over hodet og mat på bordet, og de får helsetjenester, skolegang og har et ganske bredt offentlig tilbud. Likevel lever ett av ti barn i såkalte vedvarende lavinntektsfamilier.

Opplevd fattigdom er også fattigdom. 12-åringen med arvede slalåmski og dagskort i Varingskollen ser ikke at jevnaldrende i Bangladesh må sove i et skur og jobbe på fabrikk. Han ser klassekompisen få nye slalåmski til 6000 kroner og all inclusive på Hemsedal.

Arbeidslinjen er den tverrpolitisk ønskede veien vekk fra fattigdom her i landet. Det er lett å være enig i at det skal lønne seg å jobbe. Så blir det mer uklart.

Venstresiden advarer mot behovsprøvde ytelser. Dersom barnetrygd, stønader, gratis barnehageplass og SFO skal være avhengig av at familien tjener lite, vil hjemmeværende kvinner med og uten hodeplagg få et ubehagelig regnestykke: Hvor mye har jeg å tjene på å gå ut i jobb, om jeg må bruke lønna på å betale for de godene jeg får gratis når jeg går hjemme?

Mange vil konkludere med at det har de ikke så mye å tjene på. Mange vil inkludere verdien av å kunne dele hverdagen med barna sine, og finne ut at nei, jeg er (i mangel av et godt norsk uttrykk) better off hjemme.

Universelle løsninger er bedre, mener venstresiden. Riktig nok har Trygve Hegnar rett i at det ikke er særlig utjevnende å gi barnetrygd til barn i Hegnarland. Men behovsprøvd barnetrygd vil, slik Kåre Willoch peker på, bli enda et argument for å bli hjemme. Mor vil finne ut at dersom hun tjener mer ute, faller barnetrygden vekk.

– Vi må sørge for at flest mulig barn som vokser opp ikke føler at mor og far er fattige på grunn av dem, sier tidligere statsminister Kåre Willoch (H). Gjennom å øke barnetrygden blir det litt mindre av et økonomisk tapsprosjekt for folk å gjøre hva både Erna og sunn fornuft sier vi må: Holde folketallet oppe her i landet.

En kraftig økning av barnetrygden, samtidig som barnetrygd intektsbeskattes, vil belønne foreldreskap høyere. Den sosiale profilen skjerpes uten å åpne fattigdomsfella.

Kontantstøtten er også en belønning for å holde arbeidsføre folk hjemme med barna. Et mer kirurgisk presist angrep på arbeidslinjen er det vanskelig å finne. I praksis, særlig i innvandrerfamilier, er det mor som blir hjemme.

Annonse

Det er ikke bare dumt. Det kan være mye livskvalitet i å henge ut klesvasken i bakgård eller hage før lunsj, mens barna leker rundt tøykurven. Men særlig mye BNP blir det ikke av det. Slikt kan funke i nattvekterstaten der bestefar ligger og dormer under oliventreet og bor hjemme til han dør. Men ikke i et et land med en veldig, veldig stor velferdsstat, slik også kontantstøttepartiet KrF ønsker. Kontantstøtte er velferdsstatens underminering av sin egen fremtid.

Det kan være mye livskvalitet i å henge ut klesvasken før lunsj, mens barna leker rundt tøykurven. Særlig mye BNP blir det ikke.

Både samfunnsøkonomisk og medmenneskelig er det bedre å forhindre fattigdom enn å reparere den. Vi liker å tenke at folk som kommer seg ut i jobb, må tjene mer enn de gjorde før. Samtidig vil vi jo ikke ta noe fra folk som ikke har jobb?

På ett område lønner det seg utvilsomt å ikke jobbe. Yrkesaktive syke taper ikke en krone på å være hjemme en egenmeldt dag (egentlig går de i pluss siden jobbreisen uteblir), og slik skal det visst forbli. Hvis du rammes av ledighet og ikke influensa, må du derimot tåle betydelig inntektsnedgang.

Oppsummert

Implikasjoner

1 Hvis det skal lønne seg å jobbe, må det lønne seg mindre å ikke jobbe.

Innelåst

2 Får du midler fordi du er fattig, blir det også mindre lønnsomt å jobbe.

Springbrett eller fengsel

3 Velferdssystemet bør sette folk fri. Ikke sperre dem inne.

NHO lanserte fattigdomsfella som skremmebilde i 2011: Flere og flere unge havner på trygd, mens flere og flere blir eldre eller pensjonert, het det da. Venstresiden avviste problemstillingen.

Fasit er noe midt imellom: Andelen som mottar penger fra Nav er som i 2011. Uføreandelen har økt litt, særlig i det siste, og er passert 10 prosent av befolkningen. Og de uføre blir stadig yngre, hvilket vil si flere år med uføretrygd.

Velferdssystemet er et springbrett, ikke en felle, sa stortingsrepresentant Alf Holmelid i 2011. Bildet er svært godt, men det avhenger altså av at folk tar fart og springer ut i jobb. Og mellom 2008 og 2018 vokste gruppen av voksne utenfor arbeidsmarkedet med 260.000, mens arbeidsstyrken vokste med 230.000. Andelen i yrkesfør alder som jobber eller søker jobb har sunket til 7 av 10 (andelen har økt litt i siste kvartal.)

Vi har både høyt sykefravær og folk i fattigdomsfella, både ledige jobber og fallende yrkesdeltakelse. Dilemmaene går ikke i hop, de bare står i kø.

Vi er enig om å løfte de fattigste, men også å belønne dem som jobber. Verktøykassa og virkelighetsbildet er så rotete at vi ikke klarer noen av delene.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva er problemet i dagligvarebransjen?