Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Gilead eller Gratangen

Flere kvinnfolk må ut på bygda for å få flere barn, hevder sjeføkonom. Bakom støyen ligger et reelt problem.

Tenker høyt: Makroøkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix
Tenker høyt: Makroøkonom Jan Ludvig Andreassen i Eika-gruppen. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Eikas sjeføkonom Jan Andreassen har snakket til et seminar på Mallorca, om blant annet fallende fødselstall og fraflytting fra distriktene i vestlige land. Finansavisen har festet seg ved utsagnet "Flytt kvinner ut av byen så de kjeder seg og får masse barn".

Debatten står i grøfta fra første tweet: Noen raser om at Andreassen er en gammel gubbe som vil ha kvinnen tilbake til kjøkkenbenken. Andre sammenligner småbarnslivet på bygda med det dystopiske Gilead, samfunnet i TV-serien "The Handmaids Tale", der kvinner er fødemaskiner og menn hersker. Atter andre mener å se Romanias eks-diktator Nicolae Ceaucescu og raseteori i Andreassens tanker.

Når den individuelle/ideologiske indignasjon har lagt seg, er det mulig å se samfunnsøkonomiske realiteter bak Andreassens utspill: Vi blir stadig mer avhengig av import for å holde landet befolket og bemannet.

For å opprettholde befolkningen må norske kvinner få minst 2,1 barn. Det har de ikke fått siden på 70-tallet. Folketallet er opprettholdt via import av befolkning.

Men mens innvandringen går ned, øker behovet: På bare åtte år, fra 2009 til 2017, falt fødselsraten fra 1,98 til 1,67 barn per fertil kvinne her i landet. Tidligere kunne forskerne forklare nedgangen med at kvinner bruker flere år på å ta høyere utdanning. Til de siste tiders nedgang står forskerne uten svar.

Jeg minnes mine 11 bosatte år i Oslo, da en 61 kvm husstand på to vokste til tre og så fire. Førstemann fikk eget rom via loftsutbygging, nummer to måtte sove i skyvedørsgarderoben. Nummer tre ble det plass til først da vi flyttet til den trønderske landsbygda.

Boligprisene og velstandsutviklingen i hovedstaden følges ad, drevet av en vanvittig statlig subsidiering av boliginvesteringer. Liten eller lav boligskatt kombinert med skattefradrag for boliggjeldsrenter vrir sparepenger fra næring til tæring. Legg til en stadig flyttestrøm, og cocktailen er komplett.

Resultatet er at den variable boligkostnaden ved å gå fra to til tre barn i hovedstaden er blitt dramatisk høy. Så høy at flere og flere holder på leiligheten og dropper attpåklatten.

Gode oppvekstvilkår for barna, skryter distriktskommunenene i sine . Jeg tror ikke på historien om at en god barndom må leves på bygda. Men jeg tror at barn trenger plass, armslag, et eget rom. Det tror nok fertile par flest også. Det er derfor trebarnskullene er flest i distriktene.

Annonse

Enn så lenge. For fødselstallene går ned også på bygda. Finnmark toppet fødselsstatistikken før finanskrisen i 2008. Nå yngler finnmarkingene like lite som Oslo-folk. Også i Troms og Agder-fylkene krymper barnefamiliene.

Er det så farlig? Kjell Aukrust skrev om St. Peter, som prosjekterte med 40 millioner nordmenn, hvorpå Vårherre repliserte at verden klarer seg fint med langt færre av den sorten.

Landet blir ikke mindre, og behovet for folk i hele landet blir ikke mindre.

Men landet blir ikke mindre, og behovet for folk i hele landet blir ikke mindre. Forsvarspolitikk kan ikke lenger være skjult distriktspolitikk, skrev Aftenposten i 2015. Problemstillingen kan snus på hodet: Distriktspolitikk er den beste forsvarspolitikk.

Vi kan bygge helikopterbase og fregatt så mye vi vil: Uten folk i Lerresfjord og Kvænangen klarer vi ikke å forsvare 25.000 km kystlinje. Uten folk i Beiarn og Ølen får vi ikke brukt hele landet.

Sjansen er større for at Trygve Slagsvold Vedum begynner med caffè latte enn at nordmenn slutter å flytte til byen. Vi får ikke flertallet av befolkningen ut på bygda igjen på denne siden av velferdssamfunnet. Redusert innvandring betyr også at flere distriktskommuner opplever befolkningsnedgang.

Oppsummert

Rural sammenheng

1 Flere kvinner på landet vil bety flere barn i landet, tror sjeføkonom.

Langt land, spredt land

2 Vi sliter med å holde folketallet oppe. I Norge er det et problem.

Landsby, ikke kontantstøtte

3 Reproduksjonslyst trigges av trygghet og ressursgrunnlag der man bor.

Dersom vi skal ha folk i husan både i sør og nord, langt oppi og innunder, må vi dermed gjøre to ting: Holde folketallet oppe, og bremse eller stanse urbaniseringen.

Armslag er ikke nok. Det krever en landsby å oppdra et barn, lyder munnhellet. Dankert-Anna fødte 14 barn, de fleste av dem alene i huset. Men Dankert-Anna er død, og Anna fra Groruddalen vil ha fødestue og barnehage før hun overtar huset hennes i Karkefjord.

Eikas sjeføkonom snakker om å gi folk "betalt for å bo" på bygda. Det folk trenger, er hva Tage Erlander kalte dansegulv: Rammeverk holdt oppe av politiske prioriteringer og vedtak, som gjør det mulig for folk på bygda å danse sine egne liv: Jobb etter studiene, et miljø etter jobben, et sted å føde barn, et sted å poste, banke, handle. Sånne steder som vi har hatt rundt om i hele landet, men får stadig færre av.

Skal norske kvinner føde flere barn, må de ville det sjøl, der de er. Da behøves også en kontant og sterk distriktspolitikk. Forslag om kontantstøtte til bygdemødre skaper mest nettrafikk.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Regjeringens kraftdemonstrasjon kommer med en klimapris