Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Genetisk endring

Regjeringens ulveflytting bereder grunnen for økt norsk ulvejakt. 20.000 delnorske ulver er ikke truet.

Flying high again: Elgåulvens gener er sjeldne i Østerdalen, men veldig vanlige på taigaen. Foto: Statens naturoppsyn/Miljødirektoratet / NTB
Flying high again: Elgåulvens gener er sjeldne i Østerdalen, men veldig vanlige på taigaen. Foto: Statens naturoppsyn/Miljødirektoratet / NTB

Hvor sta kan en ulv være? Den såkalte Elgå-ulven er for andre gang bedøvet og fløyet vekk fra Engerdal. Denne gangen er den satt ned øst for Moss. Sist gang den ble flyttet, trakk den snart tilbake. Det er rart med det: Har'n først fått ferten av østerdalslam, blir ikke mosselukta det samme.

Klimaendringer, jakt og færre beitedyr til tross: Ulven ser ut til å trives ganske godt her i landet. Den yngler friskt, 8,5 ynglinger er siste offisielle tall.

Hvis Elgå-ulven får unger, blir det mindre viktig å ha mange ulver i Norge.

Bernkonvensjonen, så langt norske domstoler og regjeringen legger til grunn, forplikter Norge til å ha individer av ulv på norsk jord. Men ikke en levedyktig norsk stamme.

Forskerne finner nemlig ikke mening i å snakke om en særnorsk ulvebestand. Den ulven vi har, er del av en bestand vi deler med svenskene. Den telte 450 dyr før yngling sist vinter, med over 350 i Sverige. Det holder med 300 i Sverige for at ulven skal være bærekraftig, ifølge svenske miljømyndigheter.

Et halvt tusen individer er likevel ikke noen bred genbank: Ulven er utsatt for innavl. Forskerne teller dyrene som er opprinnelsen til skandinavisk ulv på én hånd.

Per i dag er det et innebygd misforhold mellom rødlistestatus og virkelighet: Ulv er, som art, truet av nasjonal utryddelse og dermed ført på den norske rødlista. Om vi stengte svenskegrensa ville de 60-80 ulvene som befinner seg i Norge (som snart yngler) nemlig være for få til å være levedyktige.

Men vi kan ikke stenge svenskegrensa. Den ulven vi har, kan ikke bare vurderes nasjonalt i biologisk forstand. Fordi det naturlige utbredelsesområdet er internasjonalt.

Elgå-ulven kan bidra til at dette misforholdet blir enda sterkere. Når den sprer sine gener blant de skandinaviske ulvene, blir de mindre skandinaviske og mer fenno-skandinaviske.

Allerede i 2012 sa rovdyrforsker John Odden ved Norsk institutt for naturforskning at "Norge har felles (rovdyr)bestander med Sverige og Finland".

Annonse

Deler vi ulvebestand med finnene, deler vi også med Russland. Og de finsk/russiske ulvene, altså ulvene vest for Uralfjellene, teller omlag 20.000 individ. Det er tipp topp bærekraftig mange.

Jo bedre vi lykkes i å få Elgå-ulven og dens finsk/russiske slektninger til å spre sine gener vest for Bottenviken, jo mindre innavlet blir ulvene i Norge. Samtidig blir de mindre skandinavisk, mindre unike. Og mye mindre truet.

Bør vi slutte å snakke om skandinavisk ulv? Spørsmålet har både et politisk og et biologisk svar. Det interessante er at norske (og svenske) politikere, over tid, har blitt mer tilbøyelig til å la det biologiske svaret styre politikken.

"Bør vi slutte å snakke om skandinavisk ulv? Spørsmålet har både et politisk og et biologisk svar."

Den dagen forskerne slutter å snakke om skandinavisk ulv, betyr det ikke at ulv vil være fritt vilt verken i Norge eller Sverige. Vi vil fortsatt ha selvstendig ansvar for vår del av den nordisk/russiske ulven.

Men Norges delansvar vil være redusert fra rundt 25 prosent til 0,5 prosent.

Dette gir Norge mye større politisk handlingsrom. Ikke til å skyte all ulv, for velgerne vil ha ulv i Norge. Og svensker, finner og russere vil neppe akseptere at vi tar delansvar for ulv ved å ha null ulv.

Men vi vil kunne skyte flere ulver når det blir for mange av dem et sted, fordi velgerne ikke vil vil ha for mange av dem.

Norsk lov krever at norsk ulvejakt ikke må true ulvebestandens overlevelse. Det er det fare for, så lenge vi snakker om den skandinaviske ulven. Som statsråd Rotevatn sier til Rovdyr.org: Vi har "en liten ulvestamme i Skandinavia, som er levedyktig, men sårbar."

Men dersom ulven forstås som skandi-russisk, slik Nina-forskere og WWF synes å gjøre, er den så levedyktig at det i praksis vil være umulig for norske jegere å true den.

Når ulven i større grad forstås internasjonalt (samtidig som den genetisk BLIR mer internasjonal), svekkes både det biologiske og politiske grunnlaget for store norske rovdyrbestander. Det er derfor all grunn for miljøorganisasjonene å ta statens vedtak om ulvejakt i 2018/2019 til Høyesterett.

Biologien og politikken blir kanskje internasjonal, men rovdyrjussen slutter øst for Kynnareviret. Høyesteretts vurdering av norsk jakt er norsk og bare norsk.

Derfor må Sveinung Rotevatn følge med på potensen, både hos Elgåulven og i Høyesterett, i vår.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Vi står opp for importvernet!