Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Frontkjempernes triste svanesang

Hva hadde skjedd dersom «den store saken» frontkjemperne kjempet for i 2. verdenskrig hadde seiret?

Dokumentar eller spillefilm? : «Frontkjemperne» dramatiserer
 krigshendelser. Det gir en flytende grense mellom fakta og fiksjon. Foto: Lukas Salnas/Filmavdelingen AS/NRK
Dokumentar eller spillefilm? : «Frontkjemperne» dramatiserer krigshendelser. Det gir en flytende grense mellom fakta og fiksjon. Foto: Lukas Salnas/Filmavdelingen AS/NRK

Det spørsmålet stilles ikke i serien NRK nå sender om nordmenn som kjempet på tysk side 1940-45. Men det burde blitt stilt.

For da hadde jo ovnene i Auschwitz brent noen år til. Da hadde Quisling og hans etterfølgere satt læren om «det ariske herrefolk» og «undermennesker» på pensumlista i norske skoler. Da hadde demokrati og frie valg vært stemplet som utdaterte i forhold til førerprinsippet.

Tankeeksperimentet minner oss på hva som sto på spill i 2. verdenskrig. Det forteller hvorfor denne krigen ikke er noe vi blir ferdig med. Tvert imot – «Krigen» er noe vi trenger påminnelser om med jevne mellomrom.

Denne TV-serien er en slik påminnelse. Det plusspoenget skal den få før vi deler ut minuspoengene.

Frontkjemperne var en mangfoldig gruppe. Men en ting hadde de felles: De slåss for et naziregime. Ansvaret for det kan de aldri løpe unna.

Jeg vet at dette provoserer en masse folk som har frontkjempere bak i slekta. Selv nå, nesten på dagen 81 år etter 9. april 1940, er det tabubelagt å være i familie med en frontkjemper. Men det får våge seg. Det er ting her som ikke kan dekkes over.

«Jeg mener fortsatt at Nasjonal Samling hadde det beste programmet for Norge», skrev en av de sju frontkjemperne som er intervjuet i serien, SS-soldaten Fredrik Jensen, som 86-åring i 2007.

Er Jensens utsagn gammelmannsprat som hører fortiden til? Vel, her om dagen ga AUF ut ei bok som skal inspirere til debatt om hva slags ideologi som førte til Utøya-massakren i 2011.

De ideologene frontkjemperne kjempet for under andre verdenskrig, er blant Utøya-terroristens ideologiske besteforeldre.

"De ideologene frontkjemperne kjempet for, er blant Utøya-terroristens ideologiske besteforeldre."

Aktualiteten øker ytterligere ved at filmen om «Den største forbrytelsen» nettopp er sluppet. Her får vi historien om hvordan det norske NS regimet – støttet av lojale norske politifolk og byråkrater – trakasserte og forfulgte jødene, og til slutt sendte dem ut på ferden med «Donau» – den som endte i Auschwitz. Dette regimet og denne ideologien var det frontkjemperne var villige til å sette livet inn for.

Antisemittismen er jo heller ikke død, dessverre. Den er tvert i mot skremmende aktuell.

Likevel er slike overbygninger påfallende fraværende i NRK serien «Frontkjemperne». Det vi får isteden, er soldatenes egne fremstillinger, begrunnelser og forklaringer. Og så blir dette forsøksvis kommentert og satt i sammenheng av sju historikere.

Annonse

Serien hadde tjent på å kutte kommentatorene, og heller kjørt intervjuene fram som det de er: En farget og ensidig fremstilling. Det hadde vært redeligere, og en slik sak hadde stått godt på egne ben. Intervjuene er nemlig både unike og interessante i seg selv.

Nå ender vi opp med uklar miks av ensidighet og objektivitet, der frontkjemperne definitivt har førstestemmen.

Derved får vi også den velkjente forklaringen - for ikke å si myten – om at frontkjemperne bare var godtroende, naive og eventyrlystene norske unggutter. De fleste tenkte ikke stort på ideologi. De ønsket bare «å kjempe for Norge».

Den logikken henger ikke helt sammen. Vi får nemlig også høre at de unge guttene var veldig ideologisk bevisste og modne når det kom til forståelse av hva kommunismen var, og hva Stalins regime sto for.

Hva de kjempet mot, skjønte de altså veldig godt. Men hva de kjempet for, var det åpenbart bare et lite mindretall som fikk med seg. Selv SS-rekruttskolene som proppet folk med raselære og nazi-ideologi prellet visst av på de fleste. I hvertfall er det fortellingen vi nå får for ørtende gang.

Kan det være fordi det er så pinlig å innrømme det i ettertid?

Selv for en ihuga Quisling-sympatisør som Fredrik Jensen, (den høyest dekorerte norske soldaten i tysk tjeneste under krigen), var det visstnok tilfeldigheter som avgjorde at han havnet der han gjorde. Jensen ville egentlig bare studere i Tyskland! Forklaringen på hvorfor han plutselig ble soldat på østfronten, forblir forunderlig uklar. Og det gjelder for flere.

Før serien kom på lufta har noen av de intervjuede historikerne, med Terje Emberland i spissen, beskyldt den for hvitvasking av frontkjemperne. Emberland mener serien er klippet og redigert ut av balanse, og at hans egne kommentarer er kvistet ned.

Selv er jeg litt inhabil i forhold til Emberland. Jeg har kranglet en del med ham i løpet av min karriere i Nationen, særlig om bondebevegelsen og nazismen.

Men etter å ha sett alle episodene, er det klart at Emberland har rett. «Hvitvasking» er et dekkende ord. Her får vi for mye av noe vi ikke trengte mer av.

Og så er det noe med med hvordan formen påvirker innholdet. Vi som er glade i TV kanaler som «History Channel», er vant til dramatiseringer av den typen NRK-serien bruker. Men her blir det overdose. Her bikker det kraftig over mot spillefilm- og helteskildringer, – noe musikkvalget og dramaturgien bidrar til.

Resulatet er en betenkelig flytende grense mellom fakta og fiksjon. Hva er det vi ser på her? En dokumentar eller en spillefilm?

Det topper seg i siste episodes fremstilling av den kjente trefningen ved «Kaprolat og Hasselmann»- høydene i Karelen. Dette er de norske SS-soldatenes største nederlag, med rundt 120 frontkjempere drept og 23 døde i sovjetisk fangenskap.

I serien flykter soldatene gjennom skogen til tonene av en myk, sørgmodig kvinnestemme som synger «Hirdsangen.» i en slags salme-versjon.

Da blir det liksom ikke tvil om hvor sympatien skal ligge. Og da tenker jeg med gru på effekten dersom dette vises for ungdommer fra 2020-åra som kanskje er like politisk ubefestede som frontkjemperne påstår at de var i sin tid.

Vil dette avskrekke ved sin grusomhet – eller fascinere med sin spenning? Jeg frykter for det siste. Grøss.

Neste artikkel

Demokratenes frekke kampanje