Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Frihet og såkalt frihet i Europa

Europabevegelsen må svare på spørsmål som: Får løsarbeideren i Spania frihet av å ha den samme retten til å investere i norsk kraft som eierne av Aguila Groups investeringsfond fra Hamburg har?

Frihet: President Franklin D. Roosevelt presenterte de fire friheter i en tale til Kongressen i 1941. Her sammen med kronprinsesse Märtha i Washington året etter. Foto: Slottets bibliotek / NTB scanpix

Europabevegelsens generalsekretær, Fredrik Mellem, er veldig opprørt over at jeg skriver EUs såkalte fire friheter. Jeg forklarer gjerne hvorfor.

Mellem skriver: «Når Nationens Eva Nordlund kommenterer valget til Europaparlamentet, kaster hun rundt seg med sedvanlige, demagogiske og fordomsfulle påstander. «Elitistisk», «sentralisert», «byråkratisk», «ikke folkestyre», «kutt og privatiseringspolitikk,» og «såkalte fire friheter» – er noen av standardstrofene som serveres mellom de ordene som er nødvendige for å skape fulle setninger.» (Nationen 2. juni.)

Generalsekretær Mellem har helt rett i at jeg gjennomgående omtaler EUs markedspolitikk som «de såkalte fire friheter». Det har jeg gjort – til tider med henvisning til president Franklin D. Roosevelt – siden daværende kommisjonsleder Jacques Delors introduserte de såkalte frihetene.

Da Hitler var i gang med sine herjinger i Europa, nærmere bestemt 6. januar 1941, lanserte president Roosevelt de fire frihetene i en tale til Kongressen. Roosevelt talte for at mennesker i alle land skulle sikres ytringsfrihet, trosfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt.

Både Roosevelts fire friheter og frihetsbegrepet sto som kjent sentralt i det viktige europeiske samarbeidet som resulterte i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i 1950. Menneskerettighetene hegner om menneskeverdet og skal sikre enkeltmennesker grunnleggende frihet i ordets rette forstand. «Frihet er en tilstand av suverenitet eller selvstyre for et individ, en gruppe individer eller et politisk system», slik Store norske leksikon definerer det.

Frihet i ordets rette forstand handler om noe helt annet enn markedsøkonomi.

Annonse

EUs såkalte fire friheter skal sikre at kapital, varer, tjenester og arbeidskraft flyter fritt dit hvor avkastningen er størst. Målet for etableringen av det indre marked var å få fart på den frie konkurransen innad for å styrke EU (den gang EF) i konkurransen utad – med USA og Japan. Og det er fortsatt målet med den frie flyten.

Slik Roosevelt så det, Store norske leksikon og mange av oss andre ser det, så handler altså frihet i ordets rette forstand om noe helt annet enn markedsøkonomi.

Om Europabevegelsen mener de såkalte fire frihetene faktisk handler om frihet, må de svare på spørsmål som: Frihet for hvem? Får løsarbeideren i Spania frihet av å ha den samme retten til å investere i norsk kraft som eierne av Aguila Groups investeringsfond fra Hamburg har?

Det opprører også at jeg peker på at makten i EU-systemet er sentralisert og at EU i stor grad er elitistisk styrt. Det er slik at makten i EU er sentralisert på de mange områdene som EU regulerer, og det blir stadig flere områder. Det er også slik at regjeringssjefene med sine vektede stemmer i Rådet har mest makt. Rådet er en maktelite. Når generalsekretæren i Europabevegelsen opprøres over at det blir sagt, tyder det blant annet på at han har sovet i timen. En hovedårsak til at et flertall av oss stemte nei til norsk EU-medlemskap i to folkeavstemninger, er nettopp kombinasjonen av overnasjonalitet og sentralisert maktutøvelse basert på den høyrepolitikken som er nedfelt i traktatene.

Meningsmålingene viser at et betydelig flertall av oss her til lands fortsatt er motstandere av norsk EU-medlemskap. Jeg kan skjønne at det opprører Europabevegelsen som vil ha Norge inn i unionen. Samtidig gagner det nok den demokratiske debatten om ja-bevegelsen prioriterer argumenter framfor karakteristikker. Argumenter gir grunnlag for egne meninger og muligheter for reelle valg. Karakteristikker fremmer først og fremst polarisering, slik Mellem går langt i å demonstrere når han skriver: «Også de som støtter Marine Le Pen har hun en slags forståelse for. «De som betaler for EU-politikken» har jo ingen andre å lene seg på, stakkars.»

Det er helt riktig at jeg har en slags forståelse for Le Pens velgere. Det er både viktigere og riktigere å prøve å forstå de europeerne som stemmer på partier med autoritære trekk – enn å harselere over dem. Hvordan skal vi ellers kunne bidra til å demme opp for autoritære krefter i Europa?

EUs kutt-politikk i kjølvannet av den økonomiske krisa sørget for økte og varige forskjeller. For mange har levestandarden gått ned mens den sosiale usikkerheten har økt. De er utenfor maktelitens omsorg, og føler seg selvsagt ikke ivaretatt. Noen av dem stemmer på Le Pen. Den beste måten å forebygge autoritære krefter i Europa på, er å sørge for rettferdig fordeling. Men de såkalte fire frihetene fremmer ikke solidaritet, snarere tvert imot.

Oppsummert

Opprørt

1 Europabevegelsens general­sekretær er veldig opprørt over ordbruken «EUs såkalte fire friheter», og mere til.

De fire friheter

2 President Franklin D. Roose­velts fire friheter fra 1941: Ytringsfrihet, trosfrihet, frihet fra nød og frihet fra frykt.

Forståelse viktig

3 Det er både viktigere og riktigere å prøve å forstå de europeerne som stemmer på partier med autoritære trekk – enn å harselere over dem.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hvem representerer deg?