Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fra potetferie til pommfri

Nostalgi metter ingen. Norske bønder kan ikke plante og så for millioner uten å være sikre på å ha arbeidskraft nok til å høste.

Hestekrefter: Potethypping i Borre i 1953. Hesten er død, arbeideren har dagpenger. Foto:  NTB / Scanpix
Hestekrefter: Potethypping i Borre i 1953. Hesten er død, arbeideren har dagpenger. Foto: NTB / Scanpix

Jeg husker såvidt potetferien. Det var fri fra skolearbeid, men hardt arbeid i fåra ei uke i oktober. Penger til ny sykkel eller moped kunne det bli, om man da ikke sparte til radio for å ta inn Elvis på Radio Luxembourg.

Potetferien er historie. Nå for tiden er det bare pommfri for kidsa. I et nostalgisk øyeblikk skriver Sp-er Chase Alexander Jordal "La skoleungdom jobbe i landbruket". Jeg har nettopp sjekket, og det står ingen skoleklasser og skraper på fjøsdøra til naboens fjøs.

Ungdommen jobber på bensern, på Kiwi - eller så lar foreldrene dem sitte i kjellerstua uten å jobbe. Kidsa skyr ikke åkeren fordi de er redde for potetpest, men fordi de tjener bedre andre steder.

30.000 sesongarbeidere fra utlandet må til for å lage norsk frukt og grønt. Ikke at det er noe rart med det. Norsk landbruk har gjort seg avhengig av importert korn og soya til kraftfôr også.

Grønnsakene som utlendingene ikke dyrker fram millom bakkar og berg, kjøper vi fra Andalucia og Murcia, der kvadratkilometervis med hvit plast skjuler grønnsaker og mørke afrikanere på epleluselønn.

Nå truer koronapandemien den frie flyten av grønnsaker og folk. Bondelaget oppretter møteplasser mellom bønder og arbeidsvillige, mens landbruks- og matministeren ser for seg at permitterte, studenter og pensjonister skal gjøre jobben.

– Mange arbeidsledige er interesserte i å bidra, sier Bollestad. Virkelig? Har hun spurt dem?

Arbeidsledige og permitterte får dagpenger på minst 62,4 prosent av lønna de hadde, dersom de tjente mellom 300.000 og 600.000 kroner i året. Altså hvis de hadde timelønn mellom 171 og 342 kroner.

Timelønna for ikke-erfaren innhøstingshjelp var 123 kroner i fjor. Alle som tjener mer enn 345.000 kroner i året vil altså tape penger på å si fra seg dagpengene for å jobbe i åkeren. Noe sier meg at det vil de ikke.

Vil grøntprodusentene plante millionbeløp ned i jorda i vår, uten å være sikre på at de har mannskap til å få avlingen opp og i hus? Enkeltprodusenter av jordbær har gjerne 100 mann i åkeren i juli. 100 mann i karantene i 14 dager tilsvarer 6 årsverk. Hvem skal betale for dem?

Som grønnsakbonde Per Odd Gjestvang på Toten sier til Bondebladet: Norsk arbeidskraft betyr økte kostnader. Det er en politisk beslutning, og er uansett ikke løsningen på kort sikt.

Annonse

Mens vi spiller svarteper om kostnadene, blir Norge stadig mindre attraktivt for utenlandsk arbeidskraft. De fleste land vil ha sine borgere hjemme i korona-utrygghetens 2020. En svak krone gjør at lønna for norsk åkerstrev blir mindre verd i hjemlandet.

Normalt sett ville det vært omtrent her at regjeringen tenkte "her trengs det en krisepakke". Næringslivet og arbeidstakerne er jo allerede tilgodesett med milliarder, for å sikre at arbeidsplasser ikke ryker.

Men det gjelder ikke for matproduksjon. "Vil du ha en av Norges viktigste jobber?" spør Olaug Bollestad, og lokker med saftige 123 kroner timen.

Selv om Gartnerhallen har snakket med landbruks- og matministeren om kompensasjon siden forrige uke, er det ikke kommet noen krisepakke.

Bondelaget har en løsning som kan funke, selv uten ekstra budsjettpenger. I et brev til landbruks- og matministeren foreslår Bondelaget at permitterte eller arbeidsledige som tar sesongjobb i åkeren skal beholde dagpengene - og lønn attpå.

Forslaget er realpolitisk kløktig, siden det ikke vil øke utgiftene for staten. Ingen sier fra seg dagpenger for å jobbe med tap i åkeren uansett.

Landbrukets systemkritiker Svenn Arne Lie mener forslaget er dårlig, fordi det sementerer jordbruket som lavstatusarbeid. Isåfall må vi droppe å tvangsutskrive arbeidsledige til åkeren, slik Magne Lerø tar til orde for i Dagens Perspektiv. Ingenting lærer folk å hate som vond rygg og såre knoker i en potetåker.

Når nordmenn jobber med jordbruk, må lønnsnivået i næringen bli norsk, argumenterer Svenn Arne Lie. Det er lett å si seg prinsipielt enig. Forutsetningen er at frukt og grønt blir kraftig mye dyrere i butikk.

Både arbeidskrafttilgang og kronekurs vil drive prisen på både importert og norsk frukt og grønt opp. Men det blir neppe nok til å forsvare et lønnsnivå som gjør sesongarbeiderne norske igjen.

Om noe kan Bondelagets løsning gjøre folk oppmerksom på hvor lavt lønnsnivået i jordbruket må være for at de skal kunne kjøpe mat og fortsatt sitte igjen med 89 prosent av inntekten.

Onnearbeid har aldri vært ordinært arbeid. Heller ikke fordums potetplukkere hadde noe varig levebrød.

Så lenge det kommer noen utlendinger, noen ledige, noen søskenbarn og en båt med bananer, blir det frukt og grønt i år også.

Dyrere blir det uansett.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Driften av et beredskapslager for korn koster under en ukes subsidiering av elbiler