Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

For en syk, syk verden

Noen ganger ser det ut som om verden har gått fullstendig av hengslene.

Is fra breen Svartisen kan havne i drinkene til verdens rikeste. Foto: Mostphotos

I forrige uke snudde Fylkesmannen i Nordland og ga grønt lys til selskapet Svaice. Som nå er et stort steg nærmere å realisere sin forretningsidé: Å skjære ut is fra breen Svartisen. Isen skal lastes i store sekker, flys ut med helikopter, for å ende som luksus-isbiter i drinkene til superrike verden over.

Kloden koker. Klart de superrike må få kjøle seg ned.

Isbitene vil bli skåret ut med elektriske motorsager. I tillegg er det lagt visse begrensninger på når uttak av is kan skje og når helikoptrene får fly. Dette fernisset av miljøhensyn skal rettferdiggjøre prosjektet.

I Nationen støtter vi opp om lokal verdiskaping som kan gi lokale arbeidsplasser. Naturen er ikke noe som alltid må stå urørt, tilgjengelig for bymenneskets rekreasjonsbehov. Det framstår likevel som fullstendig spinnvilt å demontere Svartisen bit for bit når breene smelter på grunn av klimaendringene. Denne isbreen er også kjernen i naturopplevelsen man jobber for å bygge et bærekraftig reiseliv rundt. Jeg er derfor helt enig med avisa Nordlys, som kaller hele prosjektet “absurd” og håper at noen voksne setter foten ned for det.

Jeg vet ikke helt når det skjedde, og sånn er det vel når noe endrer seg over tid. Men hvordan kom vi dit at strømmen av nyheter ble forsvinnende lik satire? Heller ikke Nationen slipper unna disse merkverdige nyhetene.

Som mannen som fikk medhold i retten om at geitene på nabogården måtte avlives. Fordi de stirret på ham. (Ja, det var noen andre grunner også, men stirringa var del av rettens beslutning.)

Eller motebutikken i Storbritannia som ville slutte å selge klær produsert av ull, fordi de stakkars sauene burde få beholde ulla sjøl.

Det er vår i lufta. Noen av oss har så smått begynt å drømme om varmere dager, solvarme svaberg, måkeskrik og bølgeskvulp. Eller annen natur. Men ikke for mye, åpenbart.

Annonse

Hyttefolk er vel som folk flest - det finnes både gode og dårlige eksemplarer av arten. Godt beskrevet også av spaltist her i Nationen, Knut Aastad Bråten, og musiker og selverklært bygdis Stein Torleif Bjella - blant annet i hans kritikerroste “Jordsjukantologien”. Denne uka gjorde også lokalpolitiker Cathrine Palm Spange i nye Færder kommune inntrykk på meg.

Hun beskriver hvordan mange hytteeiere nå åpner hytta ved sjøen for sesongen. Det innebærer gjerne å rydde stranda for tang og tare, rense sjøen for “ekkel gjørme”, fjerne vannplanter og fylle i hvit sand. Ulovlig, men det gjøres likevel.

Den nye, sterile sandbunnen tar livet av børstemarken. Da vil ikke sjøørreten beite. Heller ikke tjelden eller ærfuglen finner mat. Og dermed har vi det gående.

Igjen: Nationen er tilhenger av bruk av naturen. Menneskelig aktivitet vil selvsagt påvirke naturen. Men det ville jo være en klar fordel om vi klarer å leve sånn at generasjoner som kommer etter oss også har natur å høste av.

Da må vi ha bærekraftig jordbruk, skogbruk og fiske. Vi må ta vanskelige avveininger mellom å utnytte ikke-fornybare ressurser mot konsekvensene denne verdiskapingen får for fornybare ressurser. Svarene er ikke opplagte, valgene er ikke enkle, det være seg om gruvedrift ved Repparfjorden i Finnmark eller tempoet i olje- og gassutvinningen på norsk og utenlandsk sokkel. Det tenker jeg på her jeg sitter og skriver på toget en søndag tidlig i mars.

Og med dette ønsker jeg alle en god uke!

Neste artikkel

Cicero: Metankonsentrasjonen i atmosfæren øker kraftig, men forskerne vet ikke helt hvorfor