Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

For eller imot ulv?

Vi må slutte å snakke som om verden er svart eller hvit.

Diskusjonen om ulv har utviklet seg til en arena der det kun er plass til to skyttergraver. Til gjengjeld er de dype. Her er ulv fotografert i Bjørneparken i Flå. Foto: Paul Kleiven / NTB
Diskusjonen om ulv har utviklet seg til en arena der det kun er plass til to skyttergraver. Til gjengjeld er de dype. Her er ulv fotografert i Bjørneparken i Flå. Foto: Paul Kleiven / NTB

Enkelte spørsmål her i verden krever ja eller nei, et fifty-fifty-svar enten eller. "Vil du gifte deg med meg?" er ett av dem. "Er du 57 år?" er eksempel på et annet.

Hvorvidt man er for eller imot ulv, er ikke nødvendigvis et slikt spørsmål der kun én ting er presist og riktig. Det er på tide å slå et slag for nyansene.

WWF inviterte denne uka til webinaret "Ropes det for mye ulv, ulv?" og en panelsamtale der jeg og flere redaktører deltok, om hvorfor rovdyrdebatten blir så polarisert.

For på skalaen mellom svart og hvitt ligger en rekke gråfarger. Det går for eksempel an å mene at det bør være kun fem ulv totalt i Norge - eller maks 500. At ulv fritt skal skytes om den tar husdyr - eller at bare bestemte jegere får lov til å skyte. At all ulv bør flyttes til definerte områder - eller at vi ikke trenger ulvesoner i det hele tatt.

Men nyansene er vanskelig å få øye på i den offentlige debatten. De blir sjelden hørt, de underkommuniseres, fortrenges og overdøves.

Noe av skylda kan man gi de redaktørstyrte mediene. Vi spisser budskap, lager overskrifter og ønsker debatt. Men skylda må deles med de sosiale mediene og de uredigerte kommentarfeltene. Der forkastes folkeskikken til fordel for skylapper og harnisk.

Diskusjonen om ulv har blitt en arena der det kun er plass til to skyttergraver. Til gjengjeld er de dype og ordbruken hard.

I rovdyrpolitikken splittes folk av synet på økologien og naturen. Vernesynet mener at dyra og naturen er i best balanse uten noen menneskelig inngripen. Det tradisjonelle natursynet handler om menneskets forvaltning og forpakting av ressursene gjennom jakt, matauk og beitedrift.

For bønder innafor ulvesona, som tvinges til å slutte med beitedyr, er det sårt å oppleve at ulven river næringsgrunnlaget unna beina på dem. De oppfatter det som moralsk nedlatende og arrogant å bli kritisert av naturvernere som ikke har opplevd på kroppen å finne egne husdyr bitt ihjel av ulv.

Annonse

Synet på rovdyras plass i norsk natur oppleves like eksistensielt uansett hvilken side av skigarden man står på. Til en viss grad handler det om byfolk og vernere mot bønder fra landet. Men også det er en forenkling som ikke beskriver hele bildet. For selvfølgelig finnes det ulveforkjempere på bygda, fascinert av nærheten til det ville dyrelivet.

Og selvfølgelig finnes ulvemotstandere i byen. De som er redd ulven blir for nærgående, lite sky og plutselig dukker opp mellom huskestativene i hagen.

Bo- og hjemsted, yrke, oppvekst, venner og hverdag - alt påvirker hvem vi er og hva vi mener. Men hva skjedde med innsikt i andres liv? Når mistet vi evnen til innlevelse i naboens følelser? Det synes som det for flere og flere blir veldig vanskelig å forestille seg sjøl i en annens sko.

Det fører til at vi uten å blunke slenger ut påstander om andre mennesker som vi åpenbart sjøl ville opplevd opprørende og sårende om de var ment for oss. Vi tar ikke fem øre for å grovt karakterisere motdebattanter vi verken kjenner eller har møtt.

For hvis du ikke er med oss, er du imot oss, ikke sant?

Polariseringen er ikke forbeholdt rovdyrfeltet. Den finnes over alt i politikken, og er gjerne skarpere i samfunn som kun har to politiske partier å stemme på. Rødt eller blått, høyre eller venstre. Når standpunkter skjerpes i enten/eller får ekstreme oppfatninger økt tyngde, står det i Store norske leksikon.

Man samler seg rundt et "vi", et fellesskap som omfatter kun dem med samme mening som en sjøl. Motstanderen er "de andre" - og dem omgås vi ikke. Slik blir fiendene gjenkjennelige og verden skjematisk enkel. Men resultatet er at folk til slutt ikke tør å si hva de mener.

Hvem orker dødstruslene, trakasseringen, hetsen og kommentarene? Hvem orker å stikke hodet fram, bare for å miste nattesøvnen? Høylydte svart-hvitt-standpunkter spiser nyansene til frokost. Det er ødeleggende for demokratiet.

Skulle noen ymte frampå at de mener "på den ene siden..." og kanskje samtidig "på den andre siden", blir de kritisert for ikke å tørre å ta standpunkt. Har de ikke satt seg ordentlig inn i problemstilingen? Begår de den dødssynden å ikke mene noe?

De moderate stemples som kjedelige. Men det er de grå vi sårt trenger å høre mer fra. De som ikke lidenskapelig elsker eller rødglødende hater, men som kan hente det beste fra motpartene. De som kan samle tråder, holde hodet kaldt og skissere en veg der man møtes på midten.

Som regel er det der løsningene finnes.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Å styrke ungdomsorganisasjoner utenfor Oslo er en tjeneste for demokratiet