Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Flokken til Kark

Skal bøndene følge kongen, eller gjøre opprør? Småbrukarlaget skriver den beste sagaen, men Bondelagets lommebok forblir størst.

Avmakt: Kjersti Hoff og Småbrukarlaget sier jevnlig nei til staten. Makten og pengene havner hos Lars Petter Bartnes og Bondelaget (bak). Foto: Siri Juell Rasmussen
Avmakt: Kjersti Hoff og Småbrukarlaget sier jevnlig nei til staten. Makten og pengene havner hos Lars Petter Bartnes og Bondelaget (bak). Foto: Siri Juell Rasmussen

De aller første politiske møtene vi kjenner til her i landet, er sagatidens bondeting. Mye er endret, men mye er som før når Norsk Bonde- og Småbrukarlag samles til landsmøte i helgen.

Norske jordbrukere er stadig lagdelt. Den grunnrike Einar Tambarskjelve fra Skaun, som kunne mønstre 500 mann i møte med kongemakten, kunne vært medlem i Bondelaget (billig å forsikre alle buene), om han da ikke hadde nøyd seg med å stå i Kornbøndenes Interesseorganisasjon.

Den jordløse trellen Kark kom kanskje til nabobygda Melhus som slave fra kontinentet. For ham ville nok Småbrukarlaget, med sine ystende nederlendere og internasjonale solidaritetsprosjekt Via Campesina, vært mer fristende.

Historien om norsk landbruk er summen av historier fra landbruket. Som i sagatiden må fortellingene leses ut fra hvilke fraksjoner de kommer fra.

Professor og sagakjenner Torgrim Titlestad påpeker at "norske" sagaer som Heimskringla er positive til Hårfagre-ættens rikssamling og kongemakt. Islendingesagaer som Morkinskinna beklager at dette gikk ut over grasrotmakta og tingsystemet. Islendingesagaene siterer folk som rømte Norge og dro til Island for å bevare frihet fra kongelig autoritet, skriver Titlestad.

Statens moderne saga om landbruket er tilsvarende positiv til et system der produktiviteten øker samtidig som jordbrukets del av statsbudsjettet går ned. Småbrukernes saga handler om utarming av bygdelag, flere utenlandske innsatsfaktorer og færre bønder.

Bondebladet skriver en statsvennlig saga om de norske melkekvotene. Storbøndene støtter Kongens, altså regjeringens, flate skattlegging av både små og store melkekvoter. Det er "ansvarlig", heter det.

Annonse

Uansvarlig-stempelet på småbrukerne er ikke fakta, men en måte å tilsløre at Bondelaget støtter en kongsmakt småbrukerne kjemper mot, skriver tidligere småbrukerleder Per-Anton Nesjan. I småbrukernes leir er historien at når Bondelaget støtter like prosentkutt i melkekvote for alle er det ikke upolitisk og ansvarlig, men politisk uansvarlig.

Småbrukernes visjon er en annen: De store robotbøndenes kuflokker skal halveres. Melkelitrene fra ættegårdene skal lages på lokalt ressursgrunnlag og beite, ikke melkebørskvoter, innegang og importfôr.

Per-Anton Nesjans visjon er at ungdom kommer hjem til levende bygder, ikke som den siste melkeviking, men som passe liten bonde i et aktivt produsentmiljø. Det lyder som Gunnarfra Lidarende: "Fager er lien, aldri så jeg den vakrere", sa han. Visjonen ble ble hans død, sier sagaen: Gunnar ble på Lidarende, drev som før, og ble drept.

I sagaene er det ikke visjonære småbrukere, men kyniske og skeptiske storbønder som Erling Skjalgsson og Einar Tambarskjelve som overlever lengst.

Fe dør, frender dør, bønder dør: 85.000 er borte siden 1979. Men antallet hoder som får betalt for å telle, måle og prate om bønder, blir stadig flere. Antallet byråkrater og ansatte i produsent- og nisjeorganisasjoner bare vokser. Det er som i sagatiden, da kongens voksende hird reiste rundt og hentet føden ute hos bøndene.

Og vi har like mange bondelag som i 1979. Som Eva Nordlund skriver her i avisen, kan det være at bøndene mener at to organisatoriske bein er støere å stå på, i holmgang med staten. Men landbruket i Norge utvikles ved avtalebordet, ikke på børsen eller på slagmarken. Bøndene og staten er ikke er i holmgang, men i pardans. Bøndene stokker beina, mens staten fører dansen.

Kontrafaktisk historieskriving er en vanskelig og talløs sport. Vi vet ikke hva bøndenes inntekt og status ville vært med ett bondelag de siste tiårene. Det vi vet, er at to bondelag ikke har hindret at bøndene er desimert både i antall og inntekt. At bøndene som får Norge beitet og ryddet, henger etter. Eller at småbrukerne henger etter.

Tidens klima- og kjøttdebatter burde peke mot Småbrukarlaget, men gjør det ikke, heter det i et forslag fra Hordaland. Småbrukerne må ofte velge mellom å dilte etter, eller å bryte forhandlinger. "Det er eit problem at krava våre ikkje kjem fram før etter forhandlingane. Det er vanskeleg å kritisera ein avtale som me har skrive under på".

Småbrukarlaget vil halvere store melkekvoter. Det kan bidra til et konkursras verken Bondelaget eller staten vil risikere. Forslag om dyrere korn og kraftfôr vil lide samme skjebne.

Småbrukarlaget skriver den stolteste sagaen. Men det er stadig de pragmatiske storbøndene, som ser hva de kan tjene på å være lojale til kongen, som lever lengst her i landet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Heller 4H enn Noah