Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Flau vind, frisk oljepumping

Tilliten til fornybar svekkes mens nye oljeblokker åpnes. Slik kan det ikke fortsette.

Energiproduksjon (her Edvard Grieg-plattformen i Nordsjøen) er kurant - så lenge den ikke er fornybar og synlig. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Energiproduksjon (her Edvard Grieg-plattformen i Nordsjøen) er kurant - så lenge den ikke er fornybar og synlig. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Den forrige vindkraftmeldingen forsvant i føyka i fjor. Den såkalte nasjonale rammen ble lest som en utbyggingsplan for store deler av Norge. Og det vil vi jo ikke ha.

Nå er regjeringen tilbake med en mer konkret vindmelding. Målet er at den fanger mindre motvind, både lokalt og sentralt.

For motvind er det. Engasjerte motstandere (og noen få som roper kjønnsord mot kvinnelige statsråder, truer arbeidsfolk og forherliger vold) gjør innrykk og inntrykk, både på byggetomter og i mediebildet.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum vil nå granske om konsesjoner for vindkraft er gitt i tråd med gjeldende lovverk. Det er veldig sannsynlig at Vedum er trygg på at svaret vil bli ja.

Flertallet av konsesjonene ble tross alt gitt da Vedum var i regjering, av daværende energistatsråd Ola Borten Moe (Sp). Han har nylig fortalt Adresseavisen at han ikke angrer på noen av konsesjonene i Trøndelag. Og det er der han bor.

SV får sin granskning, selv om partiet har vært pro-vind både i regjering og etterpå. I 2015, da Statkraft hadde lagt vekk sine vindplaner på Fosen, mente SVs representant i energi- og miljøkomiteen at situasjonen var "alvorlig ... fordi den norske fornybarsatsingen i realiteten er avblåst."

Det sto heller ingen frådende Frp-ere og protesterte mot rødgrønne vindkraftkonsesjoner. Verken på Løvebakken eller i Haram.

Vindkraft var bare marginalt lønnsomt (som all annen kraftutbygging på 2000-tallet), og derfor fulgte Norge etter Sverige og vedtok grønne sertifikater, en støtte fra forbruker til ny fornybar energi.

Av samme årsak ble konsesjonene på norsk side gjort romslige både i tid og rom. Utbyggerne kunne bruke årevis på å flikke på vindplaner. Imens ble turbinene større og mer effektive.

De enkelte vindkraftområdene kunne krympes i areal og antall turbiner. Til gjengjeld ble de mye mer ruvende i høyden.

Fremfor alt ble de billigere. I fjor beregnet Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) en kostnad på 34 øre per kWh for landvind. Bare store vassdrag (33 øre) er rimeligere å bygge ut.

Samtidig gjorde utlendingene sitt inntog. Over 60 prosent av vindprosjektene er nå utenlandsk eid, melder NRK.

Annonse

Det er ikke rart. Utenlandske pensjons- og forsikringsfond har kjøpt seg opp, mens norske fond har vært avskåret ved lov. Nå er loven endret, og KLP er inne på eiersiden i Nord-Odal.

Det tar gjerne så lang tid fra første vedtak til byggestart at lokalpolitikerne som med ett unntak har sagt ja til alle utbygde konsesjoner her i landet, er byttet ut.

Vindplanene som forrige kommunestyre stemte for, så ut som et presset, regionalt prosjekt med 100 meters høyde. Nå ser det ut som et lukrativt, utenlandskeid prosjekt med 150 meters høyde.

Og pling, der var Kurt Oddekalv i innboksen. Motstanderne utgjør bare rundt 34 prosent av folket, men lager all støyen i lokalavisen og foran rådhuset. Og motstanden har økt de siste årene.

Derfor snus kappa nå etter vinden, både i kommunestyrer og på Løvebakken. Og hvorfor ikke? Endrede rammebetingelser må påvirke praktisk politikk.

Samme dag som nyhetsbildet handlet om å stramme inn på de fornybare utsiktene, skle nyheten om 36 nye oljeblokker i Norskehavet under radaren. Fra Haramsfjellet ser du jo ikke en eneste oljebrønn.

Det spørs hvor bærekraftig miljøpartiene på Stortinget synes dette nyhetsbildet er.

Ap, Sp og Frp har flertall for å kutte skattleggingen av vannkraft, noe som vil vri en del kapital fra vind til vannkraft i årene framover.

Den tredelen som allerede er mot vindkraft, vil neppe være fornøyd. Samtidig kan regimeendringene gjøre det tyngre å rekruttere nye til nei-siden.

Lite tyder på at Stortinget vil snu fra ja til nei. Aps Espen Barth Eide reagerte raskt positivt på den nye meldingen. Da finnes det ikke noe regjeringsalternativ som vil stoppe all ny vindkraft.

Nok strøm nå? Statnett har fått forespørsler fra oljebransjen om kapasitet tilsvarende 17 TWh nytt forbruk, bare for å elektrifisere plattformene. Så skal vi kutte i fossilbilpark, dieseltog og oljefyrer. Om to tredeler fases ut, kreves 30 til 50 TWh ny fornybar energi. De rødgrønne flertallspartienes hydrogensatsing (400.000 tonn årlig) vil kreve 20 til 22 TWh. Og så videre.

Mer vannkraft heller enn vind? Tanken fungerer - som argument for å stoppe vindkraft. Men spør hvilke vassdrag som bør erstatte vinden, og Naturvernforbundets ledere flakker med blikket.

Konfliktfri energi finnes ikke. Når landet skal elektrifiseres må konfliktnivået ned, ikke fornybarsatsingen. Da må kommuner og innbyggere få flust igjen for å bygge ut de beste kraftverkene. I vind som i vann.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva skal vi med Venstre?