Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fjøsdøra hjemme

Det er nok bønder i byen. Det er nok familier som skal feire denne jula som eks-bønder for første gang.

Låvedøra hjemme: Og innenfor den døra er det noe vi når som helst kan gjenkalle, uansett hvor i verden vi er. Foto: Mariann Tvete
Låvedøra hjemme: Og innenfor den døra er det noe vi når som helst kan gjenkalle, uansett hvor i verden vi er. Foto: Mariann Tvete

Når en skyver opp fjøsdøra hjemme skraper dørbladet mot sementgulvet med en helt spesiell, hard lyd.

Sånn har det vært i alle år, og denne skrapelyden dukker opp i minnet når jeg i disse dager – kanskje fordi det er jul – litt for ofte tenker på de utallige gangene jeg kom inn i fjøsgangen og kjente den milde lukta av kyra i fjøset innafor, eller – etter at Dagros og Litago ble byttet ut med hvite italienere – eimen av ammoniakk blandet med den søte lukta av mjølet fra papirsekkene med hønsefôr som lå stablet opp der ute i fjøsgangen.

Så kom lydene fra dyra. Et velkomst-raut den gangen det var kyr på båsen. Eller den jevne småkaklingen fra hønseflokken ble litt mer intens og vaktsom.

Sånn var det å komme inn i fjøsgangen hjemme, og tilsvarende erfaringer – gjerne mer oppdaterte og moderne – sitter nok fast i alle som har bodd noen år – kanskje hele livet – på en bondegård.

Vi har alle ei dør i låven, vognskjulet, garasjen, drivhuset, sauefjøset, potetlagret som skraper, knirker, glir eller skriker i hengslene på et helt spesielt vis. Og innafor den døra er det noe vi når som helst kan gjenkalle, uansett hvor i verden vi er.

Sånn er det, uansett om det er årevis siden vi gikk gjennom den døra, eller om det var i går. Men du tenker kanskje ikke over det, før det er slutt.

Det er slutt for mange nå. Bare i år er det 400 færre bønder med jordbruksjord som har søkt om tilskott, ifølge foreløpige tall som Nationen brakte i november. Som avisa nøkternt konstaterer: Det er mellom sju og åtte bønder som slutter hver uke her i landet. Og som vi kan legge til: Årets tall kan plusses på dem fra åra forut.

Hva betyr det? Jo, at tusenvis av eks-bonde-familier – hver på sitt vis og med store individuelle forskjeller, selvsagt – feirer denne høytiden men minnet om ei «fjøsdør» der ute som de ikke lenger kan dytte opp og høre skrapingen fra.

For noen er det kanskje en lettelse; ei økonomisk bør er borte og nye muligheter har åpnet seg. For andre er det en trist, men «naturlig», slutt når gamlingen ikke orker mer og unge ikke vil overta. For atter andre er det savn, forbitrelse og forbannelse over muligheter og sjanser de er fratatt. For alle er det noe som ble vekk, noe som tok slutt, noe som ikke er der mer. Og som vi vet: Jula kan være lei når det gjelder å vekke opp tanker på den slags.

"For alle er det noe som ble vekk, noe som tok slutt, noe som ikke er der mer."

Eks-bønder

For meg er det også slik i år – i light-utgave. I over tjue år har jeg bodd midt i tjukkeste Oslo, og likevel «vært fra» en gård i Lier. Jeg har kunnet besøke den når som helst – og det gjorde jeg. Nå er den solgt ut av familien, og i noen uker var jeg hjelpemann på flyttebil og søppelcontainer og håndterte minner fra noen generasjoners liv.

Slik merket jeg på kroppen dette med røtter som rives av. Og tenker at når det er sånn for meg, etter så mange år «hjemmefra»,– hvordan er det da for dem som VIRKELIG får livet kullkastet?

Og mens media beskriver elendigheta til ledige, permitterte, og folk som arbeidslivet behandler urettferdig på ymse vis – da burde noen kanskje også sende en tanke til denne stille flokken av «avskjedigede» bondefamilier. Den er mer enn stor nok som det er. Derfor er det bare å sende støtteerklæringer – og bønn om et VIRKELIG GODT NYTT ÅR – til bondeopprørerne som nå (endelig!) – røsker opp i et stivnet system. Og kanskje – kanskje! – presser fram en ny kurs.

Det er bare å ønske dem lykke til i 2022. Det blir et kampens år, og et år som vil avgjøre framtida.

Men nå, i julefreden, kan vi «eks-er» hente fram minner fra den fortida som framtida skal ha rotfeste i. For eksempel om denne fjøsdøra hjemme. Om da jeg var en guttunge som ennå ikke hadde begynt på folkeskolen og var med mora og faren min i fjøsstellet. Om da det var blitt skikkelig mørke kvelder; sånne med barfrost som får stivt gras til å knirke under skosålene og kulda til å bite litt i nesetippen – og før snøen lå for djup. Da tok faren min meg i handa når fjøsstellet var over, og så gikk vi opp til låvebrua, dit lyset fra utelampa ikke nådde. Og så så vi på stjernene.

«Karlsvogna ligner vel egentlig mest på ei øse med lang hank», sa faren min og pekte. «Ser du den»? Jeg bøyde nakken bakover – og plutselig en kveld oppfattet jeg det: Mønstrene. Sammenhengene. Plutselig var ikke stjernene bare lysprikker i tilfeldig virvar oppunder den kullsvarte hvelvingen. Plutselig så jeg stjernebildene faren min hadde vist meg i boka si. Der og da kjente jeg i hvert fall ett av dem; Karlsvogna. Som selvsagt ikke ser ut som ei vogn (og slett ikke en stor bjørn!), – slik autoritetene påstår. Den ser ut som en stor øse med lang hank. Kom ikke og fortell meg noe annet. Her, som ellers i livet, må vi vanlige folk tenke sjøl.

Neste artikkel

Michelin – og alle de andre matopplevelsene