Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Fiskerbondens siste sukk

Fjæresteinene bandt hav og land sammen, og bygde landet. Frihandelsforhandlingene med Storbritannia gjør fjæra til en frontlinje.

Ett økosystem: Fiskerbonden bandt hav og land sammen til ett. Nå vil fiskerikingene ofre bønder for eksport. Foto: Mariann Tvete
Ett økosystem: Fiskerbonden bandt hav og land sammen til ett. Nå vil fiskerikingene ofre bønder for eksport. Foto: Mariann Tvete

Bøndene er nervøse på overtid. Frihandelsforhandlingene mellom Norge og Storbritannia pågår fortsatt, om markedsadgang og vilkår i en internasjonal økonomi.

Det er langt fra møtelokalene i London og til Smørfjorden, Mjølvika og Honningsvåg. Stedene ble navngitt mer etter drøm eller realitet, av folkene som var her først. Noen hundremeter fjærestein knyttet fjord og fjell sammen til et knagert livsgrunnlag for en gissen stue og et rastruet fjøs.

Den norske gården ligger ikke langsetter, den ligger på tvers. Fra Hurtigruta eller fra togvinduet kan du ennå se dem, de små livgivende stripene av gårdsvald. De starter ute i fjorden (eller ved sjøen eller elva), og går helt til høyeste tind eller ås.

Ute i fjorden sto kokfesken. I fjæra lå åkeren. I vikingtidens varme vokste bygg langs det meste av kysten. Utover forrige årtusen tok sulten, senere poteten over. Gjødselen var kortreist: I fjæra lå tang og tare, som ble dratt opp i åkeren og spredt sammen med møkk fra kua, geita og sauen i fjøset: Raffinert gras fra slåttene oppover lia, og beitene lenger oppe i ura.

Vi har dalstroka innafor med sine fiskeelver, og de brede bygder ved Mjøsas abborvann. Ellers er jordbruket langs Nord-vegen et kystjordbruk. Vi hentet næring og fraktet næring på kjøl lenge før kjerreveiene kom.

Mens Europas jorder kunne gi spesialisering fra region til region (konjakk fra Cognac, Dijon-sennep fra Dijon) er norsk jordbruk altsysleri: Det som kunne gi næring, ble utnyttet, i et økoysystem fra marbakken til den øverste tind.

Utpå middelalderen skulle skreien og makrellen gi grunnlag for overskuddsfiske og industri langs kysten. Nordlendingene kunne deretter reise med tørrfisk til Bergen, bli kraftig snytt på vekta, drikke og fjase med tøsene på Bryggen, og til sist kjøpe med en porselenshund hjem til mor, slik Arthur Arntzen beskriver det i sine bøker.

Nå er det nye tider. Bestefar på bruket ror kanskje ut etter koking fortsatt, mens sønnen som har tatt over bruket (og de 8 nabobrukene) styrer etter traktor-GPS på innmarka og etter kraftfôrbilen i fjøset. Han vet ikke hvor seien og timoteien står i fjord og fjell. Sjarken og skigarden råtner.

Svigerdatteren jobber i drakt i et kontorlandskap i nabokommunen, med å optimalisere strømmen av glinsende biomasse i mærene ute i fjorden i takt med etterspørselen i Tyskland.

Når de tre møtes til middag, har de lite å snakke fag om. Selv om alle tre lager mat til folk.

Når Norge i 2021 forhandler frihandelsavtale med britene, er fjæresteinene som knyttet næringer sammen, omgjort til frontlinje.

Annonse

Landbruket gir "bare" mat på bordet her hjemme, mens eksportinntekter gir flotte tall i utenriksregnskapet. Er det så farlig om vi må importere litt mer kjøtt og ost?

Det jobber allerede omlag 9.000 nordmenn i fiskeoppdrett her i landet. Vi har 11.000 fiskere. De 38.600 aktive bøndene blir mange hundre færre i år. Og neste år.

Mens teknokratene ved laksepumpene ser mot utlandet, husker fiskerne hvor de kommer fra.

– Vi må finne gode løsninger for både landbruk og fiskeri, sier kystfiskerne og fiskebåtrederne her i avisen. De gjennomskuer sløret av noen få tiår med oppdrett og internasjonal frihandel: Potedes og fesk må ikke settes opp mot hverandre.

Andre fiskere synes det er lurt å bytte bort kua for fiskemarkedsadgang. Norges Fiskarlag har kappet fortøyningen til fiskerbonden, og lagt seg i vannsenga med Sjømat Norge. De maritime eksportpartnere avviser her i avisen at en "noe lavere importtoll på britisk ost vil være spikeren i kisten for landbruket."

Påstanden er lett å snu: Det er ikke spikeren i kista for verdens niende største (og voksende) sjømatnasjon dersom vi beskytter vår allerede svært lave selvforsyning av jordbruksprodukter.

Vil verden nekte å kjøpe fisken vår, dersom verden ikke får eksportere noen ekstra promiller av sin matproduksjon til et lite, sært og allerede importavhengig marked langs kysten av Nordishavet? Neppe.

Det er mulig at en steil norsk og landbruksbeskyttende linje i forhandlingene med Storbritannia vil stoppe ytterligere vekst i fiskeeksporten. En vekst som vil kreve enda flere laksemerder i landskap der både lia og fjæresteinene gror ned av for lite beiting og for mye laks, og enda flere industritrålere enda lengre ute i Atlanterhavet.

Det lever vi godt med. Vi trenger ikke å handle mer fransk amandinepotet og laksefôr fra Brasil. Vi har potedes og fesk i fjæra.

Neste artikkel

Markedshagedyrking er en spennende utvikling i landbruket