Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Faren i dypet

I kveld går mange nordmenn til ro med bare saltkrystaller mellom seg og en raskatastrofe. Vi må slutte å bygge på kvikkleire.

Havbunn: Grunn med kvikkleire egner seg til korn og matproduksjon, ikke til boliger. Foto: Fredrik Hagen / NTB
Havbunn: Grunn med kvikkleire egner seg til korn og matproduksjon, ikke til boliger. Foto: Fredrik Hagen / NTB

"Bulderet var ganske forskrekkelig. Leirspruten sto himmehøyt."

Oline Skjørdal sto forstenet ute på tunet og fulgte leirskredet med blikket. Hun så hus og hjem i hopetall, som hadde ligget i nattestille fred, sige ned i leirsuppa på sekunder.

Det er 137 år siden gårdkona Oline så Verdalsraset. Den største raskatastrofen i nyere tid skjedde nord for Verdalselva, øst for gamle Stiklestad, natt til 19. mai 1893. Men de som står ved raskanten i Gjerdrum, baler nok med de samme vonde tankene og følelsene. Hvor er husene som sto her? Hvor er folkene som bodde her? Det er fundamentalt forferdelig.

116 liv gikk tapt i rasmassene i Verdal. Vi kjenner foreløpig ikke omfanget av de menneskelige tapene i Gjerdrum, men når dette skrives, er 10 personer savnet. Omlag 1000 mennesker er evakuert, og 31 boenheter er borte. Mange flere kan miste huset sitt, fordi det står for nær raskanten til noen gang å bli bebodd igjen.

Om fenomenet som rammet tettstedet Ask i natt, vet vi mye. Denne kunnskapen bekreftes time for time. Den må få konsekvenser.

NRKs studiovert spurte onsdag hvorfor det ikke sto på varsom.no at det kunne gå ras i området? Det ligger jo i høyeste fareklasse for kvikkleireskred?

Svaret fra NGU er like enkelt som foruroligende: Andre jordskred kan varsles - men det er nær umulig å varsle når leirskred går: I natt - eller om 100 år.

Spørsmålet er, i geologisk perspektiv, ikke om skredet går, men når. Kvikkleireskred er et spørsmål om tid.

Kvikkleire er gammel havbunn, der leirlag ble avsatt i en, fem, ti, tjue meters tykkelse. I dag ligger disse lagene på land, utsatt for gravitasjon. Milevis fra dagens kystlinje ligger leira tilsynelatende stabil, bare bundet av saltkrystaller. Når strukturen i leira forstyrres, blir leira flytende. Prosessen kan spre seg raskt - over hundremetre og kilometre.

Annonse

Menneskelige inngrep kan utløse raset. Da Rissa-raset feide jord, hus og folk på sjøen i 1978, ble masselagring, altså vektpåvirking, utpekt som mulig utløsende faktor. Andre kvikkleireras settes i forbindelse med gravearbeid.

For Verdalsraset finnes ingen rapporterte menneskelige utløsende faktorer. Heller ikke i Gjerdrum rapporteres noen nylige graveinngrep. Hva så med nedbør? Det har regnet jevnt på Romerike i høst.

Våren 1893 var svært tørr i Verdalen. Det kan altså rase selv om ingen har gravd og det er tørt i været.

Entreprenøren som bygde i rasområdet Nystulia i Gjerdrum sier til NRK at alle regler for bygging og ras er fulgt i boligområdet som nå er delvis utrast. Det peker mot at reglene ikke holder mål.

– Rasområdet i Gjerdrum er kjempesvært, sier NRK-journalister på direkten. Rissaraset i 1978 var 50 prosent større. Likevel omkom bare én person. Det skyldes også at leira i området overveiende var ubebygd: Det var åkre som seg ut i fjorden. Gårdstun gikk med, men ikke byggefelt.

I boligområdet i Gjerdrum er altså 1000 personer berørt av raset, som savnet eller evakuert. Det er langt flere enn i Verdalsraset, der 3000 dekar raste ut. På Gjerdrum raste omlag 200.

"Når vi konsentrerer boligbygg på leirjord, konsentrerer vi også menneskeliv på potensiell rasgrunn."

Gjerdrum-raset er, for alt vi vet, ikke utløst av noe menneske. Men raset rammer svært mange og gjør stor materiell skade, selv om det i historisk målestokk altså er lite. Det er vår skyld. Det er ikke naturkreftene som har utviklet, behandlet og godkjent boligområder på kvikkleire.

Bøndene i Verdal og Rissa bygde sine hus og fjøs på leirgrunn av nødvendighet og uvitenhet: De kjente ikke så godt til kvikkleirens opprinnelse og egenskaper. De var nødt til å ha sine husdyr og gjødsellagre nær matjorda der de hentet gras og korn og spredte møkk med egne og hesters muskler.

I dag trenger verken bønder eller byggherrer å bygge på matjord og leirgrunn. Vi har kunnskap nok til å la være. Samtidig har vi nedbørs- og rasdata som viser at rasfaren øker, og vil øke i tiårene framover, med klimaendringene.

Det skal bo omlag 110.000 nordmenn på kvikkleire i dag. Det bør ikke bli flere. Det er all grunn til å la den marine kvikkleira på Østlandet, langs kysten og i Trøndelag i fred. Den er egnet for traktor og matproduksjon.

Når vi konsentrerer boligbygg, ikke seksradsbygg, på leirholdig åker, konsentrerer vi også menneskeliv på potensiell rasgrunn. Det må vi slutte med.

Neste artikkel

Uten distriktspolitikken er vi forsvarsløse