Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et ubehagelig speil: Bruno Dey

Vi glemmer ikke 22. juli 2011. Vi bør også huske 23. juli 2020, den norske motstandsmannen Johan Solberg og Bruno Dey, tidligere SS-soldat i konsentrasjonsleiren Stutthof.

23. juli 2020: Tidligere SS-soldat Bruno Dey i rettssalen i Hamburg, anklaget for medvirkning til drap på over 5000 mennesker. Fabian Bimmer/Pool via AP, NTB scanpix
23. juli 2020: Tidligere SS-soldat Bruno Dey i rettssalen i Hamburg, anklaget for medvirkning til drap på over 5000 mennesker. Fabian Bimmer/Pool via AP, NTB scanpix

Overlevende fra massakren på Utøya ber om et oppgjør med terroristens fascistiske tankegods. Det oppgjøret må vi også ta, gang på gang, om vi skal forhindre det grusomme fra å skje igjen.

Om vi skal beholde friheten – må vi aldri snu speilet, for å bruke dikteren Hans Børlis ord i "Etter Auschwitz":

Det er hardt

å se seg selv i øynene

etter dét som hendte i Auschwitz,

I Hiroshima,

I Song My –

MEN VEND IKKE SPEILET.

Tro ikke

at helvete hadde vært mulig

uten deg og meg.

Rettssaken mot den tidligere SS-vakten Bruno Dey (93) er et slikt speil – som ikke bør vendes. Rettsforhandlingene startet i oktober i fjor. Anklagen mot Dey var medvirkning til drap på 5.230 mennesker i konsentrasjonsleiren Stutthof fire mil utenfor den polske byen Gdansk, i tida august 1944 til 26. april 1945.

I den tida var den norske motstandsmannen Johan Solberg fra Toten fange i Stutthof-leiren. Året før ble over 270 norske politifolk også sendt dit, etter "Aktion Polarkreis" i desember 1943. Politifolkene havnet i "omskoleringsleir". 22-årige Johan Solberg, som ble deportert sammen med 44 menn og 18 kvinner fra Norge, havnet i dødsleiren i Stutthof. Det var tredje august 1944, bare noen dager før den knapt 18 år gamle SS-soldaten Bruno Dey klatret opp i vakttårnet med sitt gevær.

Rundt 120.000 mennesker ble deportert til Stutthof-leiren. 80.000 av dem mistet livet, 26 av dem var nordmenn. Johan Solberg overlevde på mirakuløst vis. Vinteren 1945 ble leiren evakuert, og fangene – blant dem Johan Solberg – ble sendt ut på dødsmarsjen. Det var 20 kuldegrader og snøstorm. Av de 1300 utmagrede fangene som slepte seg av sted på den 200 kilometer lange marsjen, var det bare rundt 650 som var i live da de sovjetiske soldatene frigjorde dem 10. mars 1945.

Annonse

Det tok 45 år før Johan Solberg orket å snakke om hva han var vitne til i konsentrasjonsleiren. "Magre, uthungrede menn dro på en vogn med kister, som det stakk armer og bein ut av. De gikk mot et rødt murhus med en høy pipe. En søtaktig røyklukt lå over området. Vi skjønte snart at her ville det bli helt opp til oss selv om vi skulle ha sjanse til å overleve. Det ble sagt oss at den som kom inn gjennom leirporten, kom bare ut gjennom den pipa", sa Johan Solberg til Modum Radio i 1990.

"Hver dag så vi hundre jødiske kvinner bli sendt til gasskamrene. Det var flere barn også", fortalte Solberg til VG i forbindelse med vitnemålet mot Bruno Dey.

Under rettsforhandlingene i Hamburg bekreftet Bruno Dey at han hadde hørt dødsskrikene fra gasskamrene. Han bekreftet at han så kroppene bli fraktet bort og brent opp. Han hadde god utsikt der han sto i vakttårnet. Jobben hans var å sørge for at ingen fanger slapp unna. Bruno Dey visste at han var en del av nazistenes utryddelsesmaskineri. Under rettssaken hevdet han at han var uskyldig.

«Jeg fulgte bare ordre og sto bare vakt», sa Bruno Dey. Det lød som et ubehagelig ekko fra Adolf Eichmann i 1961.

Adolf Eichmann var Adolf Hitlers logistikksjef under jødedeportasjonene. Han planla hvordan jødene skulle drepes mest mulig effektivt. Da Eichmann til slutt ble stilt for retten i Jerusalem i 1961, sa han: "Jeg fulgte bare mitt troskapsløfte og utførte ordre. Jeg hadde ikke noe personlig imot de seks millionene jøder som jeg fraktet inn i døden."

Rettssaken mot Adolf Eichmann står i historien som en del av svaret på det viktigste spørsmålet: "Konsentrasjonsleirene under annen verdenskrig - hvordan kunne det skje?" Og også som et svar på spørsmålet: "Når slutter mennesket å være menneske?" Ikke minst takket være Hannah Arendts bok fra 1963, "Eichmann in Jerusalem: A report on the banality of evil", på norsk "Eichmann i Jerusalem: En rapport om ondskapens banalitet" (1963).

Hannah Arendts "banalitet" henspiller ikke på de grusomme handlingene, men på at rettssaken mot Eichmann viste at de mest grusomme handlinger ikke nødvendigvis bunner i hat - men kan bunne i tankeløshet, i en feil i evnen til å tenke. Det ubehagelige fenomenet kaller Arendt "ondskapens banalitet".

Adolf Eichmanns tilsynelatende viljeløse lydighet var drevet av en slags "borgerlig plikt" som gjorde hans egen vurdering av handlingene irrelevant. Slik kan altså et menneske slutte å ta ansvar for egne handlinger, slutte å være menneske og begynne å planlegge systematisk terror.

Konsentrasjonsleiren er sinnbildet for, og symbolet på, det totalitære – og totalitære regimer som Hitlers Tyskland og Stalins Sovjet. Terroren er vilkårlig og uforutsigbar, ofrene fratas sin identitet og integritet. Helvete blir mulig ved hjelp av mennesker (Børlis "Deg og meg") drevet av tanketom "plikt".

Det var dette grusomme Bruno Dey satte opp et speil for, da han 23. juli 2020 erklærte at han var uskyldig.

Etter Auschwitz og Stutthof må selvsagt alle forsøk på å rettferdiggjøre grusomme handlinger med "bare utførte ordre", slik Eichmann og Dey gjorde, avvises.

Bruno Dey ble 23. juli dømt skyldig i medvirkning til drap på 5.230 mennesker.

Terroristene i Stutthof klarte ikke å ta Johan Solbergs menneskelighet fra ham. "Jeg hater nazismen, men jeg hater ingen enkeltmennesker. Jeg har aldri følt behov for hevn", sa Solberg til VG. Solberg mente det var viktig at Bruno Dey ble kjent skyldig, slik at konsentrasjonsleirens ofre fikk sin oppreisning. Han var svært opptatt av at historien ikke må bli glemt.

Noe slikt må aldri skje igjen, sa han, den norske motstandsmannen som avga det viktige vitnemålet mot Bruno Dey.

Johan Solberg (97) døde 23. juni i år, en måned før dommen mot Bruno Dey falt.

Neste artikkel

Urettferdigheten mellom «take-away» og servert mat må ryddes opp i