Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et spiselig debattklima

Vi redder ikke verden med byggrøt og gjengroing. Ny kunnskap og nyansert debatt er godt nytt både for landbruk og klima.

Nyansert: Anja Bakken Riise (FIVH, t.h) med Øyvind Korsæth (Nibio), Marianne Lund (Cicero) og Arne Bardalen (Nibio). Foto: Hans Bårdsgård
Nyansert: Anja Bakken Riise (FIVH, t.h) med Øyvind Korsæth (Nibio), Marianne Lund (Cicero) og Arne Bardalen (Nibio). Foto: Hans Bårdsgård

Verdens arealressurser er under press. Arealene kan bidra, men verken arealbruk eller -vern kan redde verden.

Sier Cicero-forsker Marianne Tronstad Lund. Ganske kjipt for dem som håper at 14 gram kjøtt per jordboer per dag skal redde kloden (Eat Foundation).

Heller ikke dem som tror at gjengroing av 12 milliarder dekar jordbruksland (Food and land use coalition) skal stanse klimaendringene, finner mye støtte i norske eksperters utlegning av FNs klima/arealrapport: Matsikkerhet og -beredskap er ikke underordnet klima- og naturhensyn.

Produktive landarealer er en knapp, avtakende og ikke-fornybar ressurs. 25 prosent av jordbruksarealet i verden er forringet, påpekte eks-forskningsdirektør Arne Bardalen på et seminar om klimapanelets arealbruksrapport denne uka.

Norge skiller seg ut: Arealbruksendringene er veldig små, jordbruksarealet holdes oppe og ganske godt i hevd. Men god kornjord bygges ned, skral grasjord dyrkes opp. Det er dårlig nytt for dem som ønsker seg mye mer mat rett fra åkeren.

Matproduksjonen er blitt mer effektiv, også klimaeffektiv. Men effektiviseringen skjer innenfor de særnorske rammene bratt, bløtt og beinkaldt, som Nibio-avdelingsleder Audun Korsæth oppsummerer. Selv om vi kunne ha dyrket soltørket tomat, avokado eller salat, ville vi ikke klart å leve av det.

Belgvekster? Arealet kan tidobles til 260.000 dekar. Men da fortrenger vi matkorn. Poteter? Under krigen var det 800 km2 potetåker i Norge, men da var det potetåker i Slottsparken. Potensialet for vekst ut fra dagens 120 km2 er begrenset.

For 50 år siden hadde vi ikke produksjon av hvetemel her i landet. Selv i dag tillater ikke klimaet mer enn rundt 50 prosent sjølforsyning.

Hvert år sår bøndene masser av hvete som de håper skal bli folkemat, bare for å oppleve at sommeren gjør avlingen til dyrefôr. Og det er på de beste og mest solrike arealene. Det blir ikke mer frokostblanding av å dyrke mer korn på norsk grasland. Det blir bare mer kraftfôr. Og mindre gras.

Annonse

Grov, fattigslig, hard og klumpete var nordmenns kornmat, helt fram til pengeøkonomien og oljesamfunnet ga oss importmel.

Det kan være at Anja Bakken Riise har spist byggraut. Det kan være derfor lederen av Framtiden i våre hender ikke ser for seg et kjøttfritt Norge.

Kjøtt er en del av et bærekraftig kosthold. Vi kan spise mindre kjøtt og fortsatt ha flere dyr på beite, skriver Bakken Riise her i avisen. Hun har tidligere avvist en monoman klima/kuraptilnærming til dyrehold: Mat som produseres med lave klimagass-utslipp, kan være natur-uvennlig, og husdyr med høye utslipp kan fremme biomangfold.

En del misliker husdyr, men nesten alle liker beitedyr. Problemet er at den norske beitesesongen varer i to til fire måneder. Vi trenger masse grasdyrking på innmark for å holde dyr i live og voksende mellom september og mai.

– Halvert kjøttproduksjon vil effektivt slå beina unna et aktivt jordbruk over hele landet, advarer Nibios Audun Korsæth. Det blir ikke mer selvforsyning av å skyte kua og importere mer kornmat fra Skåne.

Miljøpartiet De Grønne øker kjøttvekten i valg og på meningsmålinger. Parallelt med veksten ser de animalske kreftene i partiet ut til å få kjøtt på beina.

Grønn importmat hjelper ikke kloden eller miljøet, skriver landbrukspolitisk talsmann Harald Moskvil. Han vil ha husdyrproduksjon etter "naturgitte forutsetninger som topografi, arrondering, transportavstander, spredeareal etc". Dette er en helt annen melodi enn Oslo MDGs autoritære kostholdsdiktat til sine pleietrengende.

Dersom jordbruket ønsker å respondere positivt på de nye tonene fra MDG og miljøbevegelsen, er det et sikkerstikk å dempe kraftfôrbruken og bruken av Brasil.

Klimaverktøyene fra FNs klimapanel ligger klare: Netto-påskoging, større avling per dekar, biokull, bekjempe skadeorganismer i åkeren og spise opp maten. Eller sauen, som Kristofer Hivju ville sagt.

Et kortreist mat, et i sesong, et opp, sier bondelagstopp Birte Usland. Retorikken er god, innholdet er bedre. Norge bidrar ikke til å redde verden gjennom byggraut og gjengroing, autoritær kjøttpolitikk og avokado-import.

Bak uenighetene om midler, prosenter og kostråd synes forskning, næring og miljøvern å nærme seg hverandre: Dyrking, beiting, sjølforsyning og bondevett er det beste norsk landbruk kan bidra med.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Siv Jensen, avgifter og landbruk