Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et krav om ny politisk kurs

Velgerne har talt. De vil ha mer distrikt og klima.

Valget: Velgerne har ikke stemt i affekt. Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Først av alt - dette har vært et eksepsjonelt spesielt valg. Fem partier har satt nye valgrekorder. Tre partier med positivt fortegn. Senterpartiet, Miljøpartiet De Grønne og Rødt oppnådde mandag tidenes beste valgresultat i et lokalvalg.

To partier - Arbeiderpartiet og KrF - måtte slukøret konstatere at de hadde gjennomført etterkrigstidens dårligste valg. Som om dette ikke var nok: Venstre var fattige 0,1 prosentpoeng fra å tangere sitt dårligste lokalvalg noensinne.

Og når vi først er inne på rekorder: Dette må være det valget med de største velgervandringene fra det ene valget til det neste, i alle fall i moderne tid.

Valgets store vinnere er Sp og MDG. De representerer to folkelige bevegelser som opplagt har vind i seilene om dagen: Distriktsopprøret og klimakampen. Vi har sett bunadsgeriljaen ta til gatene i protest mot sentraliseringspolitikken som føres, og vi har sett titusenvis av skolebarn streike for klimaet. Nå nylig sluttet også de voksne seg til, med et gedigent klimabrøl som gikk over hele landet.

Det blir en for grunn analyse å avskrive valgresultatet som en velgerprotest.

Vi må nesten ta med et tredje folkelig opprør: Bompengeopprøret. Folkeaksjonen nei til bompenger stilte liste i 11 kommuner, og oppnådde oppsiktvekkende 2,5 prosent nasjonalt. I landets nest største by - Bergen - ble FNB tredje største parti med hele 16,9 prosent valgoppslutning.

Det er altså ikke uten grunn at årets valg omtales som et protestvalg av flere politiske kommetatorer. Det er jo ellers et inntrykk som forsterkes av at alle de tre partiene som fram til i dag har vært de desidert største, Ap, Høyre og Frp går tilbake. Nå har Sp overtatt tronen som landets tredje største parti.

Det er ingen tvil om at valgresultatet reflekterer en uro blant velgerne. I en mer stabil politisk situasjon ville en aldri sett så store velgerbevegelser som dette. Likevel bør bildet av et rent protestvalg nyanseres.

Velgerne har ikke stemt i affekt. Det er for eksempel urettferdig å stemple Senterpartiet som et protestparti. Senterpartiet er en av partiene som jevnt og trutt har hatt regjerigsmakt i dette landet (Borten-regjeringen, Korvald-regjeringen, Willoch-regjeringen, Syse-regjeringen, Sentrumsregjeringen og den rødgrønne regjeringen). Senterpartiet er dessuten et utpreget ordfører-parti som er vant med å håndtere makt ute i kommunene.

Annonse

Den andre store valgvinneren, MDG, har ikke samme lange tradisjon som Senterpartiet. Men selv om det er et ungt parti, har også MDG styringsmeritter å vise til. I Oslo har MDG hatt byrådsmakt sammen med Ap og SV de siste årene. Her gjorde MDG et brakvalg, og gikk fram hele 7 prosentpoeng. MDG har gjort det godt også i andre kommuner der MDG har hatt sentrale posisjoner de fire siste årene.

Det blir derfor en for grunn analyse å avskrive valgresultatet som en velgerprotest. Det har trolig mer for seg å tolke valgresultatet som et krav fra velgerne om en ny politisk kurs.

Senterpartiets vekst er en motreaksjon på regjeringens sentraliseringspolitikk. Selv om regjeringspartiene på inn- og utpust har markedsført reformene sine som nødvendig og god distriktspolitikk, har distriktsvelgerne en annen virkelighetsoppfatning. De ser at kommunesammenslåinger fører til at sykehjem og skoler sentraliseres, de ser at det blir lengre vei til politi, biltilsyn og Nav-kontor, de opplever at den stille sentraliseringen drenerer distriktene for utdanningstilbud og offentlige funksjoner. Og de tenker sitt om at avisene - i motsetning til byene - ikke lenger skal leveres på døra hver dag.

På samme måte reflekterer MDGs framgang en klimapolitisk utålmodighet blant velgerne. Stadig flere kjenner klimaendringene på kroppen. Siden forrige valg har vi våde opplevd dramatisk tørke og flere tilfeller av styrtregn og ekstremvær. Samtidig øker Norges klimagassutslipp. I en slik situasjon bør en ikke avskrive MDGs valgseier som et korttenkt velgeropprør mot de helhetlige styringspartiene. Tvert om, for de av velgere som er dypt bekymret for klimaendringene framstår det å stemme på MDG som et rasjonelt korrektiv til den klimapolitikken som har blitt ført både nasjonalt og lokalt.

Likeledes har SV og Rødt gjort gode valg. Også disse partienes velgeroppslutning kan tolkes som en motreaksjon på den rådende politiske kursen. Statistikkene viser at ulikhetene i det norske samfunnet øker på bred front. Mange velgerne responderer på dette med å støtte partier som vil bekjempe denne utviklingen.

Det store bildet er at regjeringspartiene taper oppslutning. Venstre-leder Trine Skei Grandes umiddelbare reaksjon på valgresultatet er at dette nærmest er en farlig utvikling. I partilederutspørringen i Stortinget på valgnatta varslet hun at hun vil "kjempe mot de kreftene som vi ser holder på å ødelegge land etter land i Europa, og som vi nå plutselig ser er rådende i Norge".

Det er en selsom reaksjon av Venstre-lederen etter en valgkamp som like gjerne kan beskrives som en tv-sendt regjeringskrise minutt for minutt. Heller enn å anklage velgerne for proteksjonisme og en-saks-fokus, bør Venstre gå i seg selv og søke svar på hvorfor partiet mister velgere.

Det er sikkert en fristende forklaring for valgets tapere (regjeringspartiene og Arbeiderpartiet) at det koster å ta ansvar, at det er krevende å ha et helhetsperspektiv i politikken i populismens tidsalder.

Spørsmålet er om dette snarere er en bortforklaring enn en forklaring. Dette er partier som de siste årene gjerne har brukt begrepet "styringspartier" om seg selv. Det er en begrepsbruk som forsøksvis framstiller de andre partiene - utfordrerne - som mindre ansvarlige enn dem selv.

Et mediesøk viser at begrepet blir stadig hyppigere brukt. I 2015 ble begrepet brukt 79 ganger i følge søketjenesten Retriever. Så lang i år er "styringsparti" omtalt over 600 ganger.

Det er neppe konstruktivt å stemple velgerne som uansvarlige. Hvis velgerne er bekymret for sentraliseringen, hvis velgerne ønsker et taktskifte i klimapolitikken, hvis velgerne vil ha en mer rettferdig fordelingspolitikk er det tvert om nokså rasjonelt av velgerne å stemme slik de har gjort i dette valget.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Høyres og vennepartienes yrkesforbud mot pels