Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et jubileum med for mye kristendom?

Noen kaller det et under. Andre, som meg, kaller det resultatet av dyktig politisk håndverk.

"Norges evige konge": Olav den hellige feires med messe i Nidarosdomen i Trondheim. Foto: Gorm Kallestad/NTB
"Norges evige konge": Olav den hellige feires med messe i Nidarosdomen i Trondheim. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Det er tid for Olsok, og feiring av slaget på Stiklestad i 1030. Vi feirer «Olav Digres» fall og forunderlige forvandling fra brutal vikinghøvding til helgen, «Norges evige konge» og nasjonalt symbol.

Feiringen i år er omtrent som vanlig – men bare nesten. En ny spenning sitrer nemlig i luften. Det nærmer seg tusenårsjubileum for slaget, og derved for kristendommens innføring i et Norge der nå stadig færre – under halvparten i en fersk undersøkelse – tror på Gud. Og der det ikke lenger finnes en statskirke. (Bare en kirke som stadig ber om statens penger).

Hvordan skal det i et stadig mer sekulært, ikke-religiøst og flerkulturelt samfunn jubileres for Norges «tusen år som kristen nasjon»? Blir det en feiring av noe som HAR VÆRT, eller av noe som ER, og skal FORTSETTE?

På overflaten er likevel alt som vanlig, også dette året. Som vanlig er det stor festivitas med «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad og messe i Nidarosdomen. Som vanlig er euforien sterkest i Trøndelag, der man aldri blir lei av å sitere John Leirfall på at dersom man fjerner trønderne fra norgeshistorien, blir bare permene tilbake.

Men sorry trøndere, i soga om Hellig Olav må dere nok dele æren med en biskop fra England! Olav hadde nok aldri blitt hellig hvis det ikke hadde vært for biskop Grimkjell og hans behendige politiske håndverk på vegne av den katolske kirken.

Grimkjell var Olavs nære rådgiver og hirdprest, og han var mannen som grep tøylene etter at Olav var drept på Stiklestad, da alt så helsvart ut for kristningsverket i Norge. Nettopp da reagerte Grimkjell lynkjapt. «Uten biskop Grimkjell, ingen Hellige Olav», sier historikerne, og det er nok både sant og visst.

På sokkel: Olav den hellige i Amfiet der Spelet om Heilag Olav foregår. Foto: Gorm Kallestad/NTB
På sokkel: Olav den hellige i Amfiet der Spelet om Heilag Olav foregår. Foto: Gorm Kallestad/NTB

Allerede året etter slaget mente biskopen at underverkene rundt den døde kongen var mange nok til å kvalifisere Olav som helgen. Samtidig allierte Grimkjell seg med mektige høvdinger som Einar Tambarskjelve, og ordnet det sånn at kong Olavs sønn, Magnus den gode, ble ny konge.

Da tenkte ikke Grimkjell og hans allierte så originalt som vi kanskje tror. I England, der Grimkjell kom fra, var det tradisjon for å gjøre helgener av falne konger, blant annet for å befeste etterkommernes herredømme. Det skjedde for eksempel med Æthelberht av Kent (død 616), Æthelberht av Øst-Anglia, (død 794) og Alfred den store (død 866). Rett etter vår Hellig -Olav ble tradisjonen for øvrig fulgt opp her i Norden med Knut den hellige i Danmark, som døde i 1086.

Olavs helliggjøring er altså ikke så spesiell som vi kanskje vil ha det til. Men det gjør ikke noe, for det avgjørende er ikke hva Olav var – men hva vi har gjort ham til i disse snart tusen åra. "Olav den hellige" regnes som en helt avgjørende person i norske nasjonalstatens historie. Så nå ligger det an til et skikkelig jubileum – og krangel om hvordan det skal markeres.

Annonse

En forsmak på hva vi kan vente oss, kom da Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum i et intervju med avisa Vårt Land i fjorårets valgkamp betegnet slaget på Stiklestad som en ”helt definerende hendelse i vår nasjons historie” – og som derfor fortjener like stor plass som grunnlovsjubileet i 2014. Intet mindre.

Det var vel en oppfølger av denne markeringen da det fra regjeringen nylig ble meddelt at barne- og likestillingsminister Kjersti Toppe (Sp) har overtatt ansvaret for tusenårsmarkeringen etter kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap).

Det er sikkert gode formelle og saklige grunner for denne nye grensegangen mellom de to departementenes ansvarsområder. Men ingen kan jo unngå å legge merke til de to statsrådenes noe ulike markeringer av saker som har med livssyn og kristendom og gjøre. Ei heller at i bakgrunnen spøker forskjellen mellom Sps og Aps syn på «verdikonservatisme kontra modernitet», for å bruke enkle ord på kompliserte saker. Saker som ofte går rett i sjela på partifolk både i Sp og Ap. Og andre, selvsagt.

I tider da vi alle leter med lys og lykte etter Sp-seire i regjeringen, kan vi vel innkassere dette som en slik. Men hvor ømtålig spørsmålet er, viser seg i at Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund, reagerte sterkt og oppskriftsmessig i avisa Vårt Land: Han fryktet at Kjersti Toppe vil vie all oppmerksomhet til kristendommen, og var skeptisk til at jubileet kan bli en «ensidig feiring av et kristent Norge». Noe Vårt Land på lederplass kaller «surmaget frykt».

Slike utspill kan kanskje røske litt opp i den forsiktige og dvaske politiske korrektheten rundt jubileet ellers. Den som vi for eksempel finner i Hurdal-plattformen, som generelt sier at regjeringen skal sikre «en nasjonal markering». Og den vi finner på nettsiden til Stiklestad Nasjonale Kultursenter, som skal fungere som et nav i jubileumstiåret som startet i 2021. De vil gjøre jubileet «samtidsrelevant», og skriver blant annet at: «Siden fortellingen om Norge er en vev med mange tråder, er også nasjonaljubileet det samme. De mange fortellingene viser at Norge alltid har vært mangfoldig, i utvikling og i tett kontakt med resten av verden».

I årene som kommer skal senteret i forbindelse med jubileet regissere debatter om blant annet «folkestyret», «ressurser og rikdom», «migrasjon og identitet», «slekt og samfunn», og «tilhørighet». Dette er jo spennende temaer i og for seg, og nettopp biskop Grimkjell er et glimrende eksempel på hvordan det nasjonale ikke er så ensidig norsk som man kan tro. Det har vi ikke vondt av å tenke på.

Men temaene som Stiklestad-senteret setter opp, kan også være bortimot «god jul og godt nyttår». Vi kan ende opp med et ti år langt seminar der alle etterpå er enige om at det var et hyggelig møte. Alt kommer an på hva temaene fylles med og hvor konkrete problemstillingene er. Altså med hvor sterkt man våger å sette motsetninger opp klart og tydelig. Og engasjerer folk flest. Ikke bare de vanlige «seminaristene».

Da blir spørsmålet om vi skal forsøke å dempe motsetningene, eller om vi skal ta tyren ved hornene for kanskje å få avklaringer som kan bli smertefulle, men gode for Norge å ta med seg videre etter 2030.

Det er selvsagt mulig jeg tar feil, men jeg tror det en fordel å følge Bjørnsons ord om «fred er ei det beste men at man noget vil». Vi kan da ikke har vondt av å tenke gjennom kristendommens rolle som definerende for «det norske»!

Hvor mange opplever det slik nå, egentlig? Hvor mange opplever kristendommen som en moralsk autoritet, og kirken som mer enn en trøster som favner alt og alle? Og – hvis det ikke er så mange – hvor mye av dette skyldes likegyldighet, dvaskhet og knefall for det profane forbrukersamfunnet? (Mye mer enn konkurranse fra andre religioner).

Og videre: Kan ikke denne dvaskheten ha godt av å bryne seg på noen debatter om «de store spørsmålene»? Om vår nasjonale arv. Om hva Norge er. Om hva vi vil være.

Jeg tror svaret er ja.

Neste artikkel

Lærernormen og Utkant-Norge, belyst av Peer Gynt og Skriften