Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Et grensestengende år

For ett år siden kom nyheten fra Kina om det første dødsfallet av koronaviruset. Hva har 2020 gjort med oss?

Det ekstraordinære er blitt dagligdags, noe vi lever med og i. Nå går vi med munnbind som om vi har drevet med det i alle år. Foto: Jil Yngland / NTB
Det ekstraordinære er blitt dagligdags, noe vi lever med og i. Nå går vi med munnbind som om vi har drevet med det i alle år. Foto: Jil Yngland / NTB

Vi trakk litt på skuldrene ved de første nyhetsoppslaga. Så seint som i slutten av februar var vi på fullsatt teaterforestilling og restaurantbesøk. Snakka om at “kanskje vi ikke burde forsyne oss med henda fra samme pizzafat alle sammen”. Men det nye viruset kom vel neppe til å påvirke oss mer enn fugleinfluensaen i sin tid?

“Uti mai er det nok brent ut og borte”, sa en lege i omgangskretsen. Før Erna Solberg stengte skolene og beordret alle hjem fra jobb.

Resten er historie, skriver man gjerne. Men det er ikke sant. Ett år etter lever vi fortsatt midt i det. Med enorme ringvirkninger for reiseliv og flytrafikk, turisme, kultur, hotell- og restauranter - næringsliv og enkeltmennesker.

De økonomiske konsekvensene av koronapandemien og covid-19 er knapt mulig å overskue. Det prege verden i lang tid. Men det preger også livet vi lever i det små. Og endrer oss.

Da hjemmekontoret ble fast plass for mange, gikk salget av deodoranter, sminke og hårprodukter ned. Vi trengte liksom ikke dusje hver dag. Ikke pynte oss for bikkja. Derfor har også salget av dresser og egnet kontorpåkledning gått kraftig ned.

Våre skjøre liv og vaner er pinlig synlige i forbruksstatistikken. Produsenter og butikker kjenner oss ut og inn. På salgskontoret hos Tine ser de at folk kjøper mindre av Go’morgen-yoghurt når folk ikke er på farten. I stedet handler vi yoghurt på litersbokser for bruk hjemme.

Salget av smør tok av i fjor vår, da alle skoleunger var hjemme og fikk i oppgave av læreren å bake brownies til familien. Nå ser jeg det sjøl på vedforbruket. For å holde temperaturen oppe på hjemmekontoret, fyrer vi mye mer enn vi ellers ville gjort.

Europas storbyer har merket det på kloakksystemet. Vanligvis bruker folk toalettet i moderne kontorbygg i arbeidstida. Nå går de mer på do hjemme i gamle bygårder der avløpskapasiteten slett ikke er like stor …

Felleskjøpet fikk stor pågang i fjor, av folk som ville sette poteter, så gulrøtter, reddiker og sukkererter. Alle med tilgang på en ørliten jordflekk eller balkongkasse kunne drive matauk. Oppussing fikk en oppsving, folk ryddet i kjellere og boder. Hva skulle vi ellers drive med på fritida?

Annonse

Vi er jo hjemme. Norgesferie-sommeren 2020 ga salgsøkning på kjøtt fordi vi grilla i hagen i stedet for å gå på restaurant i utlandet. Vinmonopolet nyter godt av skjenkestopp på utesteder, fravær av tax-free og null grensehandel fra Sverige. Alt henger sammen med alt.

Riktignok var det ikke sant at delfiner inntok Venezias kanaler da menneskene holdt seg borte. Men hvordan vi lever har utvilsomt følger for alt rundt oss. For helsa vår, for miljøet og klimaet, for familierelasjoner, hygienevaner, for psyke og sosialt liv.

Kanskje også for følelsen av fellesskap. Det er en styrke i å gå gjennom noe sammen. Men når utmattelsen over "dugnaden uten ende" siger innover oss, vil da følelsen av avstand være det vi står igjen med?

Da nettstedet Medier24 nylig spurte sine følgere om å beskrive 2020 med ett ord, var “ensformig” det første som slo meg. Vennefester og jubileer ble avlyst, konserter, teater og idrettsbegivenheter forsvant i lockdown og ferien gikk fløyten. Da gjensto det svært få høydepunkter i kalenderen.

Ujevnt, turbulent, tungt og slitsomt, er også nevnt som beskrivende for koronaåret. Sammen med "kjipt, omveltende, tamt, krevende og sjukt". Også kjedelig og trist, summerer for mange opp året vi har lagt bak oss.

"Et møkkaår", mener noen. De mer tørrvittige har brukt ord som pandemisk, restriktivt, forhjemmelig og inneklemt. Mens de positivt innstilte har fått mer ut av det og kaller 2020 for produktivt, innholdsrikt og lærerikt – som det på sitt hittil utenkelige vis også har vært.

Skal man være diplomatisk, har pandemien vært perspektivfremkallende. For det er tankevekkende hvor raskt vi tilpasser oss, går med munnbind som om vi har drevet med det i alle år. Det ekstraordinære er blitt dagligdags, noe vi lever med og i.

Nytt år og overgang til 2021 ga oss en kraftig påminnelse om at verden slett ikke ristet av seg koronaen ved midnatt. Tvert imot. Sjøl om rakettene går til værs, er det umulig å starte 1. januar med blanke ark. Muterte virus er med på lasset.

"Sammen skal vi ta hverdagen tilbake", har vært Erna Solbergs mantra. Vi må fortsatt tro på at pandemien er forbigående - samtidig som vi lever i den hverdagen vi har.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

FHI: De 40 nye tilfellene endrer ikke vurderingen av alvorligheten