Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er vi dumme nasjonalister?

EU-motstandere bør ombestemme seg når de ser hva slags selskap de er en del av, mener klima- og miljøstatsråd Sveinung Rotevatn. Må vi det?

Feiret Brexit: Nei til EU markerte brexit med kake. Foto: Berit Roald/NTB scanpix
Feiret Brexit: Nei til EU markerte brexit med kake. Foto: Berit Roald/NTB scanpix

Kommentator Sven Egil Omdal i Stavanger Aftenblad har vært EU-motstander i 50 år. I en kommentarartikkel i helga spør han om det er lov å skifte mening.

Omdal beskriver ubehaget han følte da han så en "lykkelig gjeng i Nei til EU som feiret Brexit" på Dagsrevyen. Han peker på at et overveldende flertall av de unge i Storbritannia stemte for å bli i EU. Hvorfor skal vi glede oss over at deres ønsker ble knust?

Som erfaren EU-motstander kan Omdal nei-argumentasjon på rams. Der er sant at unionen har produsert sin egen ulykke, skriver han, blant annet med en politikk som har skapt forskjeller vi må over hundre år tilbake for å finne maken til. De fire frihetene har drevet millioner inn i økonomisk og sosial ufrihet, påpeker han.

Likevel kommer han ikke forbi hvilke krefter som vil rive EU i stykker. Ungarns Viktor Orbán. Frankrikes Marine Le Pen. Geert Wilders i Nederland. Matteo Salvini i Italia. Vil de skape et Europa som våre barn og barnebarn kan trives i, spør Omdal.

For å svare på Omdals spørsmål: Ja, det er lov å skifte mening. Og nei, Orbán, Le Pen, Wilders og Salvini vil ikke skape et godt Europa.

Norsk EU-motstand har aldri handlet om høyrepopulisme.

Jeg ønsker meg en nyansert EU-debatt i Norge. Jeg synes Omdal har gode refleksjoner, selv om jeg havner på en annen konklusjon enn ham. Og selvfølgelig respekterer jeg hans syn, selv om han nå er tilhenger av norsk EU-medlemskap.

Dessverre er EU-debatten langt fra nyansert. Et eksempel: Også Sveinung Rotevatn, Venstres nye klima- og miljøminister, leste Omdals kommentar med interesse. På Twitter oppfordret han flere til å snu i EU-spørsmålet, når de ser hva slags selskap de er en del av.

Annonse

Jeg er EU-motstander. Ergo er jeg i selskap med Le Pen med kompani? Fordi jeg er skeptisk til norsk EU-medlemskap, er jeg altså en dum nasjonalist?

Eller som Stein Inge Jørgensen skrev i Morgenbladet i 2018, da han lanserte boka "Vi som elsker Europa": "Man kan felle noen tårer over at mange nordmenn heller vil sitte i en gummibåt sammen med Trump, enn på et svensk passasjertog mellom Oslo og Lillehammer."

Norsk EU-motstand har aldri handlet om høyrepopulisme. Ikke i 1972, ikke i 1994, ikke i 2020. Tilbake i 1994 var jeg opptatt av internasjonal solidaritet. Den gang framsto EU som en rikmannsklubb av vesteuropeiske stater. I dag har dette endret seg, etter at EU ble utvidet østover.

Likevel holder jeg meg på nei-siden. Det handler dels om nasjonale interesser, slik som hensynet til landbruket og råderetten over norske naturressurser. Men det handler også om det som har vært et uforandret prinsipp i EU-samarbeidet: De fire frihetene. Fri flyt av varer, tjenester, kapital og personer.

Disse frihetene er grunnpilarene i et markedsliberalistisk system som har påført Europas innbyggere de problemene som Omdal så treffende beskriver i sin artikkel. Arbeidslivet konkurranseutsettes, rettigheter svekkes og forskjellene øker. Det skapes sosial uro som nettopp bygger opp under de kreftene som Omdal og Rotevatn misliker så sterkt.

Når det gjelder Nei til EUs markering av Brexit må det være legitimt for en folkestyrebevegelse som har vunnet to norske folkeavstemninger å feire at en folkeavstemning i et EU-land faktisk blir respektert. Det har ikke vært regelen i EU der både danske, franske og nederlandske nei-resultat tidligere har blitt "omdefinert" av EU-systemet.

Jeg er lei av å bli framstilt som en endimensjonal dumrian. Jeg har slett ikke latt meg forlede av nasjonalister i Europa eller i USA. Jeg er et selvstendig tenkende menneske. Jeg har veid fordeler og ulemper ved et norsk EU-medlemskap opp mot hverandre, og kommet til at Norge ikke er tjent med nå.

Omdal har gjort akkurat den samme øvelsen, og kommet til motsatt konklusjon. Ære være ham for det. Det jeg ikke trenger, er Rotevatns billige forsøk på å slå meg i hartkorn med vemmelige nasjonalister.

Det er urimelig. Ekstremt lite konstruktivt. Dessuten, det er et argument som kan snus 180 grader, slik iTromsøs kommentator Egon Holstad på elegant vis gjør på Twitter:

"Idé til revykarakter: En som har vært statssekretær for justisminister Sylvi Listhaug, som vifter med den moralske pekefingeren til EU-motstandere, og ber dem se "hvilket selskap de er en del av". Jeg tror jeg hadde ledd. Jo, jeg hadde nok det."

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva skal vi med Venstre?