Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er skolene verdt å betale for?

Nedlegging av de små lokalskolene bør være tema i stortingsvalgkampen. Hvis vi skal ha en distriktspolitikk som virker.

NRK-programleder Hege Moe Eriksen snakker med Håvard Tvedte om skolenedlegging i Sveio. Distriktskommunene risikerer å spare seg til fant når de legger ned lokalskolene. Skjermdump: "Brølet fra bygda", NRK
NRK-programleder Hege Moe Eriksen snakker med Håvard Tvedte om skolenedlegging i Sveio. Distriktskommunene risikerer å spare seg til fant når de legger ned lokalskolene. Skjermdump: "Brølet fra bygda", NRK

Når Marte Hillesdal tar til tårene ved tanken på at ungene Eivind og Anne kan miste nærskolen sin i Sveio i Vestland, er det umulig å ikke bli berørt. Hele livet de lever står på spill. Du møter henne i NRK-dokumentaren “Brølet fra bygda: Ikke ta skolen vår!”.

Og hun er absolutt ikke aleine. I gjennomsnitt er det lagt ned én grendeskole hver uke de siste ti åra her i landet. En storstilt desentral sentralisering. Landslaget for nærmiljøskolen (LUFS) beskriver i et brev til rikspolitikerne at over 3500 elever mistet skolen sin i 2020.

Det betyr at unger på 5-6 år må pendle til skolen hver dag. Ikke sjelden med reisetid opp mot én time - hver veg - i buss, båt eller taxi. Ungenes "arbeidsdag" blir vesentlig lenger enn nødvendig. Det blir vanskeligere å få tid til fritidsaktiviteter.

Det betyr at bygda mister samlingsplassen på 17. mai, frivilligheten mister et felles lokale. Det betyr at barnefamilier får en vanskeligere hverdagskabal og ender opp med å flytte til mer sentrale strøk.

Det betyr igjen at den lokale matbutikken kanskje må stenge. Og at de mest pessimistiske befolkningsprognosene for mange bygder kommer et hakk nærmere oppfyllelse.

Gjennom å legge ned skoler, bidrar kommuner over hele landet helt på egenhånd til sentralisering, fraflytting og avvikling av grender og lokalsamfunn. Når det de egentlig bør bruke tid og penger på er helt motsatt - å jobbe for innflytting, vekst og utvikling.

Kommunene sier de vil gjøre bygda attraktiv og tiltrekke seg småbarnsfamilier. Men ingen kommer flyttende til bygder uten barneskole.

Foreldrene som går i fakkeltog, brenner varder og sprayer slagord på rundballer prøver fortvilt å bli hørt av sine lokalpolitikere. Det er der beslutningene tas, det skal være lokal sjølråderett. Men da må det også være handlingsrom på budsjettet.

En stor del av ansvaret ligger hos politikerne som akkurat nå driver stortingsvalgkamp. Og de kandidatene trenger av og til en påminning om hvem de representerer.

For dette handler om distriktspolitikk, om det skal være liv laga på små steder, i daler, bygder og på øyer. Og det handler om kommuneøkonomi. For på kommunenes budsjett går store utgiftsposter til offentlige oppgaver de ikke kan velge bort.

Annonse

Skole, barnevern, helsestasjoner er sektorer Erna Solbergs høyreregjering mente skulle bli robuste når kommuner ble slått sammen. Solide, sterke tilbud som ikke konstant trues av nedleggingsspøkelset.

Unicefs årlige kommuneanalyse forteller imidlertid en litt annen historie. Deres rapport viser hvordan kommunene prioriterer barnehage, skole, barnevern, helsetjenester og kulturtilbud for barn og unge opp til 20 år. Og det korte svaret er: Høyst ulikt.

De fem beste kommunene på Unicefs rangering er alle små, med under 10.000 innbyggere. På topp 10-lista er åtte små, én middels (10.000-29.999 innbyggere) og én stor (over 30.000). Også blant de 50 beste er de små kommunene i overveldende flertall (34), mens 11 kommuner er middels og fem er store.

Rapporten viser dessuten at et flertall av kommunene med under 10.000 innbyggere gir gode barnevern- og helsetjenester. Og av de ti kommunene med lavest totalscore, er det kun én liten kommune.

Myten om "jo større, desto bedre" og at smått er dårlig må snart erklæres død.

Det samme gjelder for skolestørrelse. Det finnes ikke entydig empiri for at store skoler er bedre enn små - men heller ikke omvendt. Begge skoletyper kan ha høy kvalitet på undervisningen og stort læringsutbytte - eller dårlige faglige resultater. Begge skoletyper kan ha høy trivsel og tilhørighet - eller store problemer med mobbing.

I gjennomsnitt bruker hver kommune 30 prosent av sitt totale budsjett på barn og unge, men det varierer fra 17 til 46 prosent.

Ifølge Kristin Oudmayer, direktør for Barns rettigheter og bærekraft i Unicef Norge, kan disse ulikhetene få store konsekvenser for barn og unges videre liv. Barn må altså i større grad prioriteres i kommunebudsjettene.

Det kan stortingspolitikerne gjøre noe med, ikke minst gjennom en generell distriktspolitisk snuoperasjon og en satsing som øker attraktiviteten i distriktene og viser at det skal satses på bosetting og bolyst i hele landet. Og - nettopp for å støtte det lokale sjølstyret - gi kommunene økte økoknomiske ressurser og handlingsrom.

Forståelig nok, tyr lokalpolitikerne heller til argumenter om psykososialt miljø og å samle faglige ressurser enn å innrømme at "kommunen ikke har råd til å drive ungenes nærskole".

Men med ostehøvel som budsjettredskap, risikerer kommunen å overse helt hva skolen betyr for lokalsamfunnet. For elevene er skolen verdt å betale for, for bygda totalt sett er den egentlig uvurderlig.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

NHOs distrikslureri