Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Er dette en distriktsvennlig gjeng?

Den nye regjeringserklæringen har doblet antall kulepunkt på distriktspolitikk. Betyr det mer distriktspolitikk?

Utvidet regjering: Partilederne i regjeringspartiene, Olaug V. Bollestad (KrF), Siv Jensen (Frp), Erna Solberg (H) og Trine Skei Grande (V). Foto: Stian Lysberg Solum/NTB scanpix

I Jeløya-erklæringen fra i fjor ble distriktskapitlet tilgodesett med sju kulepunkter. Med KrFs inntogsmarsj på Granavolden har dette blitt utvidet til 13 punkter. Vil det si at firepartiregjeringen vil koste på med mer distriktspolitikk enn den forrige regjeringen?

Svaret er ja, men også nei.

KrF har satt fotavtrykk også på distriktspolitikken til den nye regjeringen, derom hersker ingen tvil. I den nye erklæringen skal det blant annet legges til rette for økt bredbåndsutbygging. Merkurprogrammet skal styrkes, for å sikre folk i distriktene tilgang til en nærbutikk og bokhandel av god kvalitet. Dette er begge viktige målsettinger for distriktene.

I Jeløya-plattformen heter det at nye offentlige kompetansearbeidsplasser skal lokaliseres over hele landet, og at ny statlig virksomhet som hovedregel skal etableres utenfor Oslo. Dette har i Granavolden-plattformen blitt forsterket med at planen om utflytting av statlige arbeidsplasser fra 2016, og arbeide for ytterligere utflyttinger i perioden.

Utflytting av statlige arbeidsplasser er en av de mest symboltunge diskusjonene i norsk distriktspolitikk de siste tiårene. Å tvangsflytte slike arbeidsplasser blir - naturlig nok - møtt med sterke motreaksjoner. Med andre ord, dette er konfliktfulle saker.

Å utrope firepartiregjeringen som en distriktsvennlig regjering vil være noe prematurt.

Hvis regjeringen faktisk følger opp dette i handling, viser det vilje til distriktspolitisk innsats, selv om det åpenbart har politiske kostnader. Selv om formuleringen i erklæringen ikke er veldig forpliktende, er det i det minste et signal om at distriktspolitikken har blitt opprioritert.

Likevel, å utrope firepartiregjeringen som en distriktsvennlig regjering på dette grunnlaget vil være noe prematurt. De store strukturreformene som Solberg-regjeringene har rullet ut over landet siden 2013 fortsetter å rulle. Det gjelder regionreform, kommunereform, politireform også videre.

Annonse

Selv om regjeringen pynter disse reformene med ord som "demokratireformer" og "nærreformer", er det liten tvil om at de har en sentraliserende kraft. De innebærer færre og større enheter, og disse enhetene har en lei tendens til å ende opp i sentrale strøk.

En annen reform som åpenbart virker sentraliserende, men som ikke så mange har snakket om, er avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen fra 2015. Den innebærer årlige budsjettkutt i alle de statlige virksomhetene. Når de statlige virksomhetene skal få budsjettene til å gå opp, kuttes det gjerne i lokalkontor og tjenesteder. Dette er prosesser som har fått navnet "den stille sentraliseringen", altså sentralisering som ikke er politisk besluttet, men som likevel skjer jevnt og trutt.

I regjeringsplattformen ser det ut til at regjeringen, antakelig etter påtrykk fra KrF, er opptatt av å følge med på denne utviklingen. Nå skal det sikres "helhetlig oversikt og koordinering av flytting, nedleggelse og opprettelse av statlige arbeidsplasser. Ved strukturendringer vil regjeringen sikre en fortsatt god regional fordeling av statlige kompetansearbeidsplasser."

Det er en god start å kartlegge hvordan de statlige arbeidsplassene i stort lokaliseres i dette landet, men det må være lov å påpeke at heller ikke disse formuleringene er særlig forpliktende.

KrF har skjerpet distriktsprofilen i regjeringsplattformen, men har også forpliktet seg til å være med på politikk som kan ha svært negative konsekvenser for Distrikts-Norge.

I et annet kulepunkt heter det at regjeringen vil "følge opp valglovutvalgets innstilling, herunder vurdere å endre valgkretsene ved stortingsvalg slik at de samsvarer med de nye regionene". Det kan få stor betydning for representasjonen på Stortinget, ved at enda flere av representantene kommer fra de store byene som utgjør de største valgkretsene i regionene.

Når vi ser hvordan statsministeren har satt sammen kabinettet sitt, er det tydelig at representasjon ikke er noe hun er nevneverdig opptatt av.

Et annet problem for KrF er at partiet ikke lenger kan blokkere uønsket politikk. Slaget må vinnes internt i regjeringen. Taper KrF - i for eksempel distriktspolitikken - er det ikke lenger noen i Stortinget som kan forhindre at politikken settes ut i livet.

Hvor distrikts (u) vennlig denne regjeringen er, vet vi ikke før det har gått en tid.

Neste artikkel

En mer kraftfull politikk for Nord-Norge