Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En renraset ulvedebatt

Visjonene er døde, jussen og biologien er satt på sidelinjen. To nye bøker bidrar til en ærligere norsk rovdyrpolitikk.

Straight up: Norsk ulvejaktkvoter er et spørsmål om politikk, ikke juss og biologi. Foto: Mostphotos
Straight up: Norsk ulvejaktkvoter er et spørsmål om politikk, ikke juss og biologi. Foto: Mostphotos

Som en slags Gazastripe ligger ulvesonen der, en brøkdel av Norge skviset mellom svenskegrensa, Fylkesmannens miljøvernavdeling og Økokrim.

Staten kaster granater i vedtaks form inn i sonen, gjennom jevnlige jaktvedtak (ofte nei, stundom ja), ispedd en og annen razzia og straffesak. Folk i sonen svarer med harde ord og hett bly mot ulv og ulvevenner.

Nå har ikke en, men to observatører gått inn i sonen, og kommet helskinnet ut med hver sin bok.

Aftenposten-kommentator og selverklært byborger Frank Rossavik har besøkt både politiadvokater og ordførere, jegere og vernere. Deres historier danner rammen til boken "Ulv? Ulv!" (Cappelen Damm).

Rossavik påpeker at hegemoniet i rovdyrdebatten tilhørte utmarksnæringene så sent som på 70-tallet, da saueholdet i Trysil ble økt kraftig med statlige stimuli.

Så overtok biologene hegemoniet, samtidig som rovdyr-eksotismen rammet fagmiljøet og politikken. Bern-konvensjonen ble ratifisert av Stortinget i 1986, på en tid da ingen politiker måtte stå til rette verken for ulv eller ulveskade (det fantes knapt noen). "Ja, det var lettvint gjort/so luska au den dagjen stille burt", synger Odd Nordstoga.

I tiårene etter vokste rovdyrstammene i takt med rovdyrskadene og protestene, de juridiske nøttene og de politiske kompromissene, like ulne som en villfaren sau. Fordi Bern.

Passende nok var det et knippe biologer, anført av ulvenestor John Linnell, som i 2016 tok et oppgjør med to falske fortellinger om rovdyrstammene: De kommer ikke fra dyreparker i Baltikum. Og det er ikke biologene (eller byråkrater i Bern) som avgjør hvor mange rovdyr Norge skal ha. Det er et verdibasert og politisk spørsmål.

Annonse

Denne erkjennelsen siger inn. For Rossavik er rovdyrvisjonene fra 80-tallet, inkludert den todelte målsetting om rovdyr og beitedyr, døde. Rovdyrpolitikken består av grå kompromisser og realpolitikk som munner ut i vedtak som alle misliker.

"For Rossavik er rovdyrvisjonene fra 80-tallet, inkludert den todelte målsetting om rovdyr og beitedyr, døde."

"En naturlig konklusjon for meg er at utmarksbrukerne har rett. Norge egner seg ikke for ulv", konkluderer Rossavik. For ham rammer ulven et betydelig antall mennesker og distrikter, mens ulvens interesser ikke rammes på samme måte. Behovet for ulv er følt, ikke materielt, mens skadene er høyst materielle.

Ikke alle er enig. Neste uke lanseres boken «Ulv i det norske kulturlandskapet» (Res Publica) av litteraturviter og økofilosof Endre Harvold Kvangraven. Boken er grundig om ulvens kulturhistorie, men beskrivelsen av nåsituasjonen er svakere.

Gjengroinga vi ser i dag, skyldes ikke redusert utmarksbeite, men redusert hogst og opphør av slått, skriver Kvangraven. I virkeligheten er disse inngrepene umulig å skille. Utmarksbeite, hogst og slått har vært nødvendige deler i samme seter- og slåttebruk.

Forfatteren gjør det heller ikke lett for seg selv med løsrevne utsagn som "Det er nok en del ulvejegere som har psykopatiske eller sadistiske trekk". Men overblikket er godt når Kvangraven påpeker hvor vanskelig det er å få has på ulv i Norge: I Sunnfjord og ytre Sogn klarte en hannulv kalt "Lucky" å unngå felling i årevis. Elgåulven har fått make, og har ynglet, til tross for at den er jaget og fløyet både hit og dit.

"Det tok over et århundre med intens forfølgelse å utrydde ulven fra Norge, men den kom tilbake. Selv om ulven blei freda tidlig på 1970-tallet, la vi ikke akkurat til rette for at bestanden skulle ta seg opp, men det har den likevel gjort, til tross for utbredt lovlig og ulovlig jakt, stadige forgiftninger og skadefellinger."

Også Rossavik frambringer ny erkjennelse: WWF Norges seniorrådgiver Marte Conradi beklager at ulvens venner har snakket om at Norge har plikt til å ha egne, levedyktige rovdyrbestander. Det er fortsatt for tidlig for WWF å innrømme at de norske ulvene ikke er truet av "utryddelse" (bestanden har mangedoblet seg under mange års "utryddende" jakt), men det kommer nok.

Høyesterett har avvist forsøket på å dømme ulvejakt i ulvesonen som ulovlig. Bernkonvensjonens byråkrater har aldri reagert på norsk rovdyrjakt. Det betyr ikke at norske rovdyrforkjempere har tapt - bare at de må finne seg i å kjempe med politiske våpen. De kan ikke skjule seg bak biologi og juss, og kalle motstanderne lovbrytere og utryddere.

Norsk ulvepolitikk utspiller seg på bygda, men den avgjøres i byen. De nye ulveforfatterne ser ulven med akademikerblikk, ikke gjennom kikkertsikte. De kan øve vel så stor påvirkning på beslutningstakerne innenfor ring 3 som breiale ulvejegere i sofaen hos TV2.

Neste artikkel

Heller sau og hjortedyr i naturen enn store rovdyr