Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En matnasjon må passe på grunnmuren

Regjeringa har en visjon for matnasjonen Norge. Den må involvere selve fundamentet av matprodusenter.

Det er her hverdagsmaten kommer fra. Den vi lever av på en vanlig tirsdag - hver eneste tirsdag. Hvilke visjoner har regjeringa for den? Bildet er fra potetonn hos Per P. Hoff ved Randsfjorde for noen år siden. Foto: Arne Åsen
Det er her hverdagsmaten kommer fra. Den vi lever av på en vanlig tirsdag - hver eneste tirsdag. Hvilke visjoner har regjeringa for den? Bildet er fra potetonn hos Per P. Hoff ved Randsfjorde for noen år siden. Foto: Arne Åsen

Et prisverdig gruppearbeid resulterte i regjeringas strategidokument "Matnasjonen Norge" i februar i år. Dette er visjonen:

"I 2030 er mat en kilde til matglede, stolthet, god helse og fellesskap i hele befolkningen, og er et synlig element i turistlandet Norge. Norge er internasjonalt kjent for en spennende matkultur, sin store sjømateksport og mat- og drikkeopplevelser med norske råvarer i verdensklasse".

Det er ikke akkurat kontroversielt. Knapt noen kan være uenige i målet. Attpåtil er det langt på veg å slå inn åpne dører.

For norsk mat er i verdensklasse. Vi har prisbelønte oster og sider, vi har gullvinnende kokker i internasjonale konkurranser. Vi forbindes sterkt med eksportert laks og produserer jevnt over sunn og trygg mat som bidrar sterkt til folkehelsa for hele befolkningen.

Vi har gründere og småskalaprodusenter som viderefører lokale mattradisjoner. Det er all grunn til både å hylle dem og legge enda bedre til rette for vekst.

Vi har gardsutsalg som fanger turistenes oppmerksomhet, markedsføringstalenter som selger gode historier og helhetlige konsepter.

Vi kan rope hurra for Reko-ringer og innovative småbedrifter som gjør vegen mellom åkeren og kunden kort, transparent og bærekraftig. Det produseres og skapes med store ambisjoner og høye mål over hele landet.

Dette er politikerne glade i å løfte fram, og med strategien Matnasjonen Norge inviterer regjeringa til ytterligere samarbeid på tvers gammeldags silotenking.

En liten matnasjon – men stor eksportnasjon – har nytte av at verdikjedene på hav og land, det blå og grønne næringslivet, samhandler og lærer av hverandre. Derfor er visjonen signert av både mat- og landbruksminister Olaug Bollestad (KrF), fiskeri- og sjømatminister Odd Emil Ingebrigtsen (H), næringsminister Iselin Nybø (V) og helseminister Bent Høie (H).

Tirsdag var det kick off for dette politiske rammeverket for matnasjonen Norge de nærmeste ti årene. Til stede var sjømatnæringa, Bondelaget, kokker og folkehelserådgivere, NHO Innlandet, Virke dagligvare, Innovasjon Norge og Stiftelsen Norsk Mat.

Annonse

Mye kompetanse samlet, mye god vilje og innspill. Og det er kanskje dårlig stil å være festbrems og framstå som man skyter ned gode intensjoner. Men det er en elefant i rommet.

Pandemien har dannet et interessant bakteppe for matvisjonen. Koronaviruset førte med seg bråbrems i grensehandelen, to år med innenlands sommerferie i Norge, full stopp i besøk fra utenlandske turister, stor oppmerksomhet om sjølforsyning, beredskap og trygg tilgang på mat.

Brexit og forhandling av handelsavtaler med Storbritannia, eksport, fiskerikvoter, tollvern og EØS er også ingredienser på menyen av elementer som påvirker norsk mat-, landbruks- og fiskeripolitikk.

Men aller mest: Et jordbruksoppgjør som i vår gikk helt i stå. Og fikk tusenvis av landets matprodusenter til å reise et bondeopprør med hovedbudskap om at begeret er fullt: De kan ikke lenger lage maten vår på dugnad.

Bøndene er grunnmuren i den norske matnasjonen. Storskalaprodusentene. De som har oppgradert, utvidet og investert. De som har rasjonalisert, automatisert og tatt i bruk den nye teknologien. Produsentene som leverer i tonn.

Det er her hverdagsmaten kommer fra. Den vi lever av på en vanlig tirsdag - hver eneste tirsdag. Hvilke visjoner har regjeringa for den?

Ja, vi skal bygge opp under kreative produsenter, serveringsbedrifter i distriktene, sjøbu-utleie med krabbefiske på kaia, unike opplevelser som setter gjesten i sentrum og leverer unike matopplevelser. Vi trenger alt dette.

Ja, vi skal dyrke fram lokale oppskrifter og produkter, skaffe lærlingplasser og yrkesfag-veiledning som gir unge mennesker ei framtid i bransjen. Vi skal styrke mat og helsefaget i skolen, der kjøkkenopplæring og matglede blir salderingspost. Det er helt nødvendig.

Ja, vi skal rekruttere unge mennesker til kokkefaget. Men hvordan få dem til å ta over garden på odel? Eller kjøpe fiskekvote? Hvordan få de unge til å se for seg et liv som bonde av den grunnleggende sorten?

Riktignok står det i strategidokumentet at "Norsk landbrukspolitikk skal bidra til matproduksjon og bosetting, sysselsetting og verdiskaping i hele landet". Men landbruksminister Bollestad – eller hennes etterfølger – må forklare mye bedre hvordan den visjonen skal ta opp i seg årets bondeopprør og gi utslag i de kommende jordbruksoppgjørene.

Regjeringa kan ønske seg stolthet om norsk matkultur, flere matturister og et internasjonalt omdømme for Norge som matnasjon. Men de kommer til et stadig dårligere dekket bord hvis ikke bøndene får ei inntekt å leve av.

Det er lite attraktivt for turister å valfarte rundt i norske distrikter hvis bøndene har gitt opp, kulturlandskapet er grodd igjen og bygdene fraflytta. Matnasjonen Norge må sikre selve grunnmuren før den glir ut.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Dagens klimaregnskap – en trussel for matforsyningen