Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En manns slum er en annens manns slott

Hvis målet er å gjøre bygdene penere og mer interessante, bør tilskuddene gå til istandsetting av gamle hus, ikke til riving.

Penger til vern, ikke riving: Mange eiere bruker alt de har av ressurser på å vedlikeholde det som er vår felles, norske bygningsarv. Foto: Siri Juell Rasmussen
Penger til vern, ikke riving: Mange eiere bruker alt de har av ressurser på å vedlikeholde det som er vår felles, norske bygningsarv. Foto: Siri Juell Rasmussen

Emneknaggen #ødehusetimitthjerte sprer seg i sosiale medier. Med verktøy i handa og møkk under negla viser stolte ildsjeler fram sine restaureringsobjekter med imponerende før- og etter-bilder.

Et stølshus er gjenreist med gammeldags laft, en kårbolig har fått nye, men historisk korrekte vinduer, laget av folk som kan det gamle håndverket.

Det blåser en vind av optimisme over “Lys i gamle hus” og lignende grupper på facebook. Der samles unge og eldre, par og enslige i en felles lidenskap - og nå også en kampsak.

Med stort pågangsmot går de løs ikke bare på oppussing, men totalrenovering og gjenoppbygging av det mange vil omtale som rønner som ofte mer ligger enn står. Men én manns søppel er en annen manns skatt, heter det. Heldigvis.

Samtidig foreslår det regjeringsoppnevnte Demografiutvalget å opprette en støtteordning for å fjerne falleferdige hus i distriktene. De mener “bygdeslummen” har negativ påvirkning på folk og at riving er nødvendig for å gjøre distriktene mer estetisk attraktive. Kanskje vil det snu flyttestrømmen hvis bygda ikke ser så nedslitt, utslitt, fraflytta og stusslig ut?

Det er lett å forstå reaksjonen fra Erik Lillebråten, direktør i Norsk Kulturarv. Han er kraftig provosert over utspillene om "slum" og "opprydning".

Sannheten er at mange eiere bruker alt de har av ressurser på å vedlikeholde det som er vår felles, norske bygningsarv. De gjør det av plikt og av interesse, mens de kjenner på kroppen at det er både kostbart og vanskelig.

Selvfølgelig er det for de spesielt interesserte å gi seg i kast med store rehabiliteringsprosjekter. De fleste av oss vil helst ha et bekvemt hus man bare kan flytte rett inn i - med varme i gulvet. Det må distriktskommunene legge til rette for å tilby hvis de skal være aktuelle både som bo- og arbeidsplass for nye innbyggere.

Annonse

Like selvfølgelig finnes det hus uten håp. Og det er ingen grunn til å sette bygd og by opp mot hverandre her. Restaurering og oppussing er et universelt behov. Neglisjerte bygårder og salryggede hus finnes over alt. Noen er blitt "spøkelseshus" det er for seint å redde - ofte fordi eierne for lenge har gått med det gnagende dilemmaet at vern og vedlikehold koster for mye.

Det interessante er at de to ytterfløyene egentlig har samme mål og håp: Levende distrikter, folk i husa, lys i glasa. Ja, bygdene trenger innflytting. Men fløyene har stikk motsatt strategi for å komme dit.

I tillegg snakker demografiutvalget delvis mot seg selv. En annen kjepphest i rapporten er nemlig at bygdene må finne og dyrke sin egenart. Utvalget mener det er et tiltak for å gjøre distriktene attraktive - både for dem som allerede bor der, og for potensielle tilflyttere.

Det er meningsløst å forsøke å bli lik en hvilken som helst annen små- eller storby. Man må vise fram sine unike kvaliteter og egenskaper, bygdas karakter. Slik kan man skape identitet og tilhørighetsfølelse og stolthet.

Det gjør man med patina, preg og personlighet. Ikke ved å sanere og utslette alt som var. Da henger det slett ikke på greip å rive gamle hus.

I det perspektivet har de fraflyttede husene i stedet stor verdi. De er en ressurs som kan tiltrekke seg folk som ser muligheter i livet på landet. Her man man bidra til å videreføre gamle håndverkstradisjoner og ta vare på norsk bygningshistorie. Det er ikke bare klimasmart å tenke sirkulærøkonomi og bærekraft, man kan også skape noe eget ut av det som har lange røtter.

"Om et ungt par kommer til en bygd for å søke jobb, og det du ser rundt deg er slum. Da er det ikke fristende å bosette seg der med familien", sa Kristian Aasbrenn, dosent ved Høgskolen Innlandet og medlem av demografiutvalget til NRK nylig. Men for noen er det kanskje nettopp det som trigger dem? Et prosjekt. Vel å merke hvis de veit at det er hjelp å få.

I stedet for en tilskuddsordning som gir økonomisk bistand til å sanere skjemmende bygninger i distriktene, bør man gå i motsatt retning og styrke de økonomiske støtteordningene for å bevare gamle hus.

Øk budsjettene hos fylkeskommunene og Fortidsminneforeningen, hos Norsk kulturarv, byggeskikkveiledere og bygningsvernsentere, Norsk håndverksinstitutt og Norsk institutt for kulturminneforskning, hos tradisjonshåndverksforeningen og byantikvarene. Gjør dem i stand til å støtte mer vedlikehold framfor riving.

Det vil gi bygdene mer å profilere seg på. Dét vil bidra til å opprettholde og videreføre distriktenes sjel, stil og særpreg.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Toppe, vi er klare