Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

En juleharmoni

Er det dårlig stelt med julefreden din? Gå i et fjøs eller oppsøk et kor.

Husdyr i fjøset kan gi ro og få julefreden til å senke seg. Foto: Benjamin Hernes Vogl
Husdyr i fjøset kan gi ro og få julefreden til å senke seg. Foto: Benjamin Hernes Vogl

Salige er de som har et fjøs med dyr. Når morgenstellet er over, og det dyriske morgengny er avløst av lavmælt dur av kjever som tygger silo eller høy i velbehag, er verden i varm vater. Da kan du kikke ut av fjøsvinduet, tenke en ny tanke eller brumme en gammel sang.

Snart kommer gammelkua bort, dulter hodet borti deg og spør åssen du har det. Jo takk, det humper og går, mørkt som det er over åsen og livet. Det kan virke langt til julefreden. Kunstgjødselregninga skal gjøres opp, glunten hentes på trening, og jaggu må ikke den sydenferien betales før nyttår. Nå har vi den hardeste ria, som det heter i den nordnorske julesalmen til Trygve Hoff.

Den har jeg nettopp sunget. Jeg har begynt i kor igjen, etter 13 års fravær. Jeg "står i kor", som det så misvisende heter. Korsangere er alltid i bevegelse, i et organisk rom skapt av stemmebånd i konstant jakt på samklang.

Et kor i full firstemt utblåsning er som en gjeng matematikere sirklende rundt et bord med en hittil uløst ligning. Alle jakter på fellesnevneren, på harmonien.

Lyd er svingninger, trykkvariasjoner i luft. Når vi korister får samordnet svingningene, trenger en puls av trykkforandringer inn gjennom øregangene og masserer inni hodet, like samstemt og effektivt som en massørs koordinerte fingertrykk over en anspent nakke.

For tilhørerne er dette en uforpliktende behagelig enveisgreie, som å kjøpe en halvtimes massasje på stranda i Syden. For oss i koret er lydmassasjen en gjensidig affære med sjelelige konsekvenser: Det åpner seg en våg vi ikke har visst om. Vi ser hverandre, ikke stykkevis og delt, men helt, gjennom ørene og inn i sjelen. "Kan me elska uden naken hud", spør Sigvart Dagsland. Sangeren vet selvsagt svaret. Det er bare å synge noen i møte, og kjenne luften mellom dere klarne.

Å lytte til slik korsang er som å betrakte et fyrverkeri. Å være i et slikt kor er som å være inni raketten når det smeller.

Harmoni er ikke alltid så vanlig i livet mitt. Det er nok ikke alle som synger din melodi heller, på jobben eller hjemme. Om du tar til motmæle, blir det sure miner. Sinte toner fra andre er prisen å betale for å synge ut selv. Fred er ei det beste, skrev Ibsen, han kunne skrevet harmoni.

For oss journalister er det en dyd å bekjempe harmoni. Når alle synger likt, tenker ingen særlig meget.

Og skjønnsang fortjener ikke pressestøtte. Når makta synger om suksess, er vårt oppdrag å fange opp og forsterke de mørke undertonene som gjør maktsangen falsk.

Annonse

Slik skjærer det i ørene uke ut og inn, i et leven av solosang, nidviser og kappspill med oss sjøl og andre. Kidsa vil kalle det en slags battlerap i hverdagen.

Jeg vet ikke åssen det er med deg, men jeg trenger et sted hvor ingen blir sure når jeg åpner kjeften. Selv drar jeg på korøvelse hver mandagskveld. Det er et vattert rom der harmoni er målet, og middelet er å være oppmerksom på andre mennesker. Solosang er en egotripp, korsang er samhandling og tilhørighet.

Og alle synger jo ikke likt i kor heller. Bass, tenor, alt og sopran synger ulike toner i ulik rytme. Men melodien må være den samme. Og ingen må være uenig om hvordan den går, eller når den slutter.

En fredag før jul var stortingsrepresentant Lene Westgaard-Halle i et sauefjøs. "I møte med en gjeng som ikke motsier meg", tvitret hun blidt med en ullkledt gjeng bak seg. Hun har vel hatt nok av møter der det har gått ei kule varmt i år, hun og.

"Alle dyra blir glade når jeg kommer!", sier sønnen min, han er helgeavløser for sauene hos naboen rett over elva. Der får han førstehåndsefaring fra juleevangeliet, den gamle følelsen av å være hyrde på Betlehemsmarken.

Stallen i juleevangeliet er motiv for mange ting: En hersker som fødes i det lave. At verdslig herlighet må bøye kne for et lite barn. At menneskets herberger stenger folk ute.

Jeg hører en annen historie: I konfliktfylte tider, det vil si til alle tider, kan mennesker finne ro for sine pressrier eller pressede hjerter blant dyr i et fjøs.

Og så er det korsang. Etter at englene på marken hadde skremt opp gjeterne med lysshowet sitt om radikale endringer i regjeringsapparatet, måtte de roe situasjonen med sang: Hosianna i det høyeste.

Vi vet ikke om englene sang firstemt, men surt var det neppe. Jeg liker å tenke at hele showet var uttenkt og regissert på forhånd: Først skrem opp, så trøst med sang.

Juleevangeliet er kristent. Men freden og roen som noen husdyr og litt korsang kan bringe et slitent menneske i mørketida, den er for alle, og for deg.

God jul!

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

En suksesshistorie i norsk kulturminnepolitikk