Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Eierstyring og redaktørmakt

Mange mener mye om hva som burde stå i avisa. Men er det én som ikke skal legge seg opp i detaljene, så er det styreleder.

Tyngdekraften til de digitale måltallene er ekstrem og kan drive oss ut av samfunnsoppdraget. Verktøyene må brukes med nennsomhet, skriver sjefredaktør Irene Halvorsen. Foto: Mariann Tvete
Tyngdekraften til de digitale måltallene er ekstrem og kan drive oss ut av samfunnsoppdraget. Verktøyene må brukes med nennsomhet, skriver sjefredaktør Irene Halvorsen. Foto: Mariann Tvete

Ei avis eller et mediehus er ikke en hvilken som helst pølsefabrikk. Avisa skal selvsagt styres etter grunnleggende prinsipper for bedriftsledelse. Men i tillegg til aksjeloven er det andre lover som gjelder for en mediebedrift.

Sjefredaktører har en spesiell beskyttelse: I Medieansvarsloven (tidl. Lov om redaksjonell fridom) og Redaktørplakaten, som er en avtale mellom Mediebedriftenes Landsforening og Norsk Redaktørforening.

Medieansvarsloven hegner om redaktøren og redaksjonens integritet. Som redaktør bestemmer jeg hvordan redaksjonen i Nationen jobber og hva vi publiserer. Lovgiver – Stortinget – har gitt sjefredaktører større frihet enn andre toppledere har. Til gjengjeld har vi også større ansvar, både strafferettslig og sivilrettslig.

Redaktørplakaten gir sjefredaktør et ekstra ansvar: Hvis jeg av en eller annen grunn ikke lenger kan stå inne for eiers utgivergrunnlag, plikter jeg å trekke meg fra stillingen.

Hvorfor er det viktig?

Fordi frie, redaktørstyrte medier er et av demokratiets grunnsteiner. Det lyder svulstig, men er sant. Journalistikk er ikke reklame. Leserne skal vite at innholdet ikke kommer fordi rike lobbyister eller mektige eiere har påvirket hva avisa skal skrive eller tv-kanalen skal sende.

Det er ingen selvfølge. En lang rekke land rundt oss har eller har hatt politiske eller økonomiske mektige eiere som i vesentlig grad har dirigert den offentlige samtalen.

Hvorfor skriver jeg dette?

Det stormer rundt Amedia-avisa Nidaros i Trondheim, der tidligere sjefredaktør Vanja S. Holst gikk på dagen. Vanligvis ville dette hatt liten interesse i Nationen. Nå har det større interesse, ettersom Amedia har kjøpt seg inn i Nationen og Tun Media.

Nidaros-redaktøren gikk av fordi hun følte seg overstyrt av styreleder Arne Reginiussen. Han blånektet for at han hadde blandet seg inn i redaksjonelle vurderinger.

Men i forrige uke kunne Klassekampen fortelle i detalj hvordan Reginiussen hadde etterspurt lettlagde, kjappe nyheter og bedt redaktøren droppe en gravesak om Ap og AUF.

Annonse

Styreleders opptreden var uakseptabel. Det skjønte Reginiussen først da sms-ene og e-postene hans ble offentliggjort. Nå har han gått av, og det er bra.

Debatten om Nidaros er interessant av minst to grunner: Det byr opp til en demokratisk diskusjon om medienes samfunnsoppdrag. Men også en diskusjon om hvordan medier bygger relasjon til leserne og hvordan vi utvikler journalistikk som informerer, engasjerer og underholder.

Også i gamle dager var den såkalte miksen i avisa viktig. Grundig og dyptpløyende nyheter. Gode analyser og sterke meninger. Men også lettere reportasjer, sterke historier, bilder og fortellinger å bli glad av eller engasjert av.

I vår digitale tidsalder er miksen fortsatt viktig. Men miksen kan være vanskeligere å opprettholde fordi måltallene kan dreie oss i en annen retning. Det digitale universet – særlig sosiale medier – drives av glede og vrede.

I mange medier er det saker om feminisme, islam og klima som virkelig setter fyr i topplokket hos folk. I Nationen ser vi at saker om rovdyr, mat – kanskje særlig hva vi spiser eller ikke spiser – og noe klimastoff, driver digital lesing.

Men teller vi det som teller?

Digitale lesertall forteller hva som leses av det vi har publisert. Det er som å kjøre bil og styre gjennom bakspeilet. Alle de som ikke leser en avis eller følger med på nyheter – hva ville de ha ønsket å lese om?

Tallene sier ingen ting om hva som kunne ha vært lest – eller hva vi burde ha prioritert. Vi trenger også mer kunnskap. Hvordan skal vi jobbe for at saker som er viktige, men leses dårlig, likevel blir lest?

Tyngdekraften til de digitale måltallene er ekstrem og kan drive oss ut av samfunnsoppdraget. Verktøyene må brukes med nennsomhet.

Har eier ingen ting å si?

Jo, selvsagt. Redaktøren plikter å levere på utgivergrunnlaget. Og her har eier rett til å utøve sitt eierskap.

Kanskje er det for mye som er innforstått i forholdet mellom medieledere og medieeiere. Kanskje må vi redaktører og våre eiere legge Redaktørplakaten og utgivergrunnlaget på bordet. Bli enige om hvordan oppdraget skal løses, før konflikter oppstår.

Når du er forelska og flytter sammen med noen, da er jo alt bare fryd og gammen. Det er da man skal tegne samboerkontrakten.

Når regnet kommer, er det kjedelig med det hullet i gummistøvelen.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Nortura løftar prisen på kjøtt og egg: – Stort behov for inntekt