Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Eierskap gir makt

Hvor mye formuesvekst skal eies av fellesskapet - og hvor mye skal eies av "en relativt fåtallig rikmannsklasse"? Trygve Bratteli spurte i 1976. Nå er spørsmålet brennaktuelt - også i fiskeripolitikken.

Arkivfoto: Leder i Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli, sammen med statsminister og leder i Sp, Per Borten i 1969.
Arkivfoto: Leder i Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli, sammen med statsminister og leder i Sp, Per Borten i 1969.

I boka Korstoget mot velferdsstaten (2021) gjengir forfatter Ivar Hippe tidligere statsminister og leder i Arbeiderpartiet, Trygve Bratteli:

"Vi kan regne med at felles eiendom - samfunnseiendom i stat og kommuner - kommer til å spille en stadig større rolle over hele verden. For oss som sosialister er det naturlig å gå inn for det når det gjelder konsentrerte produksjonsmidler og store kapitalkonsentrasjoner. Det reelle problem et økonomisk høyt utviklet samfunn står overfor, er i hvilken grad formuesvekst skal eies av det felles samfunn, og i hvilken grad den skal samles opp hos en relativt fåtallig rikmannsklasse." ( Fra Brattelis bok Hva mener vi med sosialismen, 1976.)

Bratteli ble regnet som moderat da han skrev dette, understreker Ivar Hippe. Og Trygve Brattelis løfte om politisk handlekraft sto til troende. For fem år tidligere ble "de ti oljebudene" vedtatt - for å sikre fellesskapets kontroll med oljeformuen.

Kjernen i oljebudene, slik de framsto i innstilling nr 294 fra Stortingets utvidede industrikomite (til stortingsmeldingen om petroleumsvirksomheten) i 1971, var: Nasjonal, statlig kontroll med petroleumsressursene. Oljen skal ilandføres i Norge og sikre ny næringsvirksomhet. Staten skal engasjere seg på alle hensiktsmessige plan - et statlig oljeselskap opprettes.

Ivar Hippe oppsummerer slik: "Man avsto på denne måten å la de store, internasjonale oljeselskapene få bukta og begge endene, fellesskapet fikk tvert imot råderetten og dermed mulighetene til både å finansiere velferdsstaten og å bygge en leverandørindustri på det norske fastlandet."

Bakteppet for oljebudene var konsesjonslovene (1906, 1917) som sikret nasjonalt og felles eierskap av vannkraften (og bergverk) gjennom hjemfall og krav til bruk av nasjonale leverandører.

"Denne tradisjonen for politisk styring med fellesressursene er nå delvis brutt", skriver Hippe. Han mener det som har skjedd med "den andre store norske naturressursen", villfisken og oppdrettsfisken, kan ses som et skoleeksempel på konsentrasjon av rikdom.

"At lakseoppdrettsbaronene ikke betaler grunnrente på bruk av våre fjorder og er blitt usannsynlig rike, styrker bildet av privat formuesopphoping", skriver Ivar Hippe.

Annonse

Riksrevisjonen har som kjent rettet ramsalt kritikk mot norsk fiskeriforvaltning. Fiskeripolitikken er totalt feilslått ut fra formålet for fiskerilovgivningen (havressursloven, deltakerloven og leveringspliktforskriften) vedtatt i Stortinget: Å sikre lokalsamfunnene og bosettingen langs kysten.

Til tross for Riksrevisjonens slakt av fiskeriforvaltningen, fortsetter opphopingen av dyre fiskekvoter på færre hender, mens store deler av kysten utarmes.

"Villfisken er ifølge loven et felles kollektivt gode, men er gradvis blitt konvertert til privat eiendom for noen håndfuller enkeltpersoner/rederier gjennom et sinnrikt kvotesystem", skriver Hippe.

Tradisjonen med politisk styring av vår "andre store naturressurs" som hører fellesskapet til - fisken i havet - er åpenbart brutt.

"Hadde man tvert imot byttet ut olje med fisk i de ti oljebudene, ville Norge sett annerledes ut. Vi ville hatt et Statfisk, og kanskje mindre forurensing i fjordene, garantert flere arbeidsplasser innen fiskeforedling og jamnere fordeling av formuen. Distriktene ville stått sterkere", skriver Ivar Hippe i Korstoget mot velferdsstaten.

Om en følger Hippes tankeeksperiment, ville kjernen i "fiskeribudene" vært en tydeliggjøring av nasjonal, statlig kontroll med fiskeressursene. Målet hadde vært størst mulig ilandføring av fisken i Norge for å sikre næringsvirksomhet, ikke minst langs kysten i nord. Og staten skulle engasjere seg "på alle hensiktsmessige plan".

Lederne i Ap, Sp og SV høres enige ut: Høyre og Frps liberalistiske privatiserings- og sentraliseringspolitikk skal snus. De rødgrønne skal gjenreise fellesskapet, velferdsstaten og det aktive statlige eierskapet. De sosiale og økonomiske forskjellene skal minskes.

Men både Ap og Sp er uklare når det gjelder hvilke konkrete skritt som skal tas for å sikre landet en lovlig fiskeriforvaltning, det vil si en forvaltning i tråd med formålet for norsk fiskerilovgivning. Det er uklart hvordan fisken skal "bringes tilbake til kysten" igjen.

Nå når olje-æraen er på hell, fisken i havet i stor grad er privatisert og formuesvekst hopes opp hos "en relativt fåtallig rikmannsklasse", er Ivar Hippes påminnelse om Bratteli-generasjonen av norske politikeres ivaretakelse av naturressurser og fellesskap nyttig.

Som den sosialdemokratiske statsministeren i Danmark, Mette Frederiksen, sier: Sentralisering og privatisering er ingen naturlov.

Neste artikkel

Viken er fortsatt en dårlig idé