Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det store jordmysteriet

Alle er positive til jordvern. Alle mener vi må ta bedre vare på matjorda. Likevel bygges det ned matjord for fote.

Truet: Et av jordene som er truet med nedbygging, ved Revheim i Stavanger kommune. Foto: Solfrid Sande

I et arbeidsnotat om jordvern knyttet til Regionalplanen for Jæren fram mot 2050, kommer det fram at 23.000 dekar jordbruksjord kan bli bygd ned i årene framover.

23.000 dekar - eller 23 kvadratkilometer - er fryktelig mye. Du hadde fått plass til hele Utsira på dette arealet - fire ganger. Arealet tilsvarer alle de mer enn 3000 registrerte fotballbanene i Norge. Det nasjonale jordvernmålet er til sammenligning satt til maksimalt 4000 dekar årlig nedbygging.

Det verste av alt er at de arealkrevende prosjektene med ny E39, dobbeltspor på jernbanen og utvidelse av Stavanger lufthavn Sola ikke er med i tallgrunnlaget. Disse prosjektene kommer altså i tillegg til de 23.000 dekarene.

Det er for meg et mysterium at det er mulig å bygge ned så mye jordbruksareal. I samfunnsdebatten har jordvern nærmest blitt en tverrpolitisk festtale. "Alle" er for å ta vare på matjorda. Likevel, når vi summerer opp alle utbyggingsplanene på Jæren, altså midt i Norges matfat, bygges matjord ned for fote. Hvordan det kan skje er en gåte.

Vi trenger et regionalt og nasjonalt korrektiv til kommunenes arealforvaltning.

Nylig forsøkte NTNU-forsker Hilde Bjørkhaug å kaste lys over dette mysteriet i en gjestekommentar i Nationen. Hun deltar i forskningsprosjektet FORFOOD, der en søker å forstå hvordan kultur påvirker beslutningene som tas om forvaltning om matjorda.

Også forskerne registrerer at den offentlige debatten og engasjementet for jordvern har økt i styrke de siste årene. Argumentene for å ta vare på matjorda har blitt flere og sterkere. " Fra å være (bare) et nødvendig middel for matproduksjon, har et breiere sett av verdier knyttet til matjorda, og anerkjennelse av disse, blitt en del av debatten om jordvernet", skriver Bjørkhaug.

Argumenter som både nasjonal og global matsikkerhet har blitt mer aktuelle, flere peker på enhver nasjons rett til å dyrke sin egen mat. Klimaendringene truer verdens matproduksjon, noe som også reflekteres i vår hjemlige debatt.

Annonse

Likevel finner forskerne at når matjord kommer på forhandlingsbordet, når den settes opp mot andre samfunnsinteresser som boliger eller infrastruktur, så taper jordvernet konsekvent.

Det er med andre ord et misforhold mellom det som sies politisk og det som skjer i praksis. Matjordas betydning blir stadig sterkere vektlagt retorisk, men når alt kommer til alt, når jord konfronteres med utbyggere, opsjoner og lobbyister, smuldrer den opp mellom fingrene på oss.

Bjørkhaug skriver at dersom matjorda skal vinne, må den gis prioritet på linje med andre nasjonale behov.

Matjorda kan ikke ha vært så påaktet som politikerne vil ha det til når oppsummeringen av jærkommunenes planer for boligbygging og samferdselsprosjekter stikker av med et så voldsomt stort jordbruksareal. Om kommunene i regionen ikke skulle bygd ned mer enn det nasjonale jordvernmålet tilsier, skulle den samlede nedbyggingen vært på 6700 dekar for perioden fram til 2050.

Hovedutfordringen for matjorda er at arealplanleggingen foregår i de enkelte kommunene. De tar ikke nasjonale hensyn i sin arealplanlegging, naturlig nok. Kommunene vurderer hva som best tjener kommunens interesser når reguleringsplaner utvikles. En enkel omdisponering i én kommune betyr ikke allverden, det er når alle omdisponeringene i alle kommunene summeres at de reelle og uakseptable konsekvensene kommer fram.

Det er derfor helt nødvendig at overordnede organer - slik som Fylkesmennene - kommer på banen i langt sterkere grad enn hva som har vært tilfellet fram til i dag. Vi trenger et regionalt og nasjonalt korrektiv til kommunenes arealforvaltning.

Og når regionalplaner som denne på Jæren viser at jordvernet ikke har blitt fulgt opp i tråd med de nasjonale retningslinjene, må kommunene få beskjed om å tilbakeføre omdisponert areal til landbruksformål. Når det gjelder matjord kan vi ikke leve med "at spist er spist, gjort er gjort".

Reguleringsprosesser går over mange år. Mye jordbruksareal som er omdisponert er fortsatt ikke nedbygd. Det må være mulig for kommuner som har kommet på bedre tanker å tilbakeføre disse arealene - uten å risikere å bli saksøkt herfra til månen fra utbyggere.

Det er ikke lenger nok å snakke varmt om jordvern. Vi må sette matjorda foran andre hensyn, selv om det koster.

Oppsummert

Regionalplan

1 Regionalplanen i Jæren innebærer at 23.000 dekar matjord bygges ned fram mot 2050.

Uakseptabelt

2 Arealet tilsvarer hele Utsira kommune - fire ganger. En slik storstilt nedbygging av matjord er uakseptabel.

Overordnet

3 Arealplanleggingen skjer i kommunene, vi trenger et regionalt og nasjonalt korrektiv til kommunenes arealforvaltning.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Drøftinger om melkekvotene