Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det går et bånd mellom jord og ord

Tagal og taus, med lua i handa, er dét den norske bonden?

Opprør: Et verbalt bondeopprør har vært til stede i alle kanaler og plutselig er jordbruk på alles lepper. Foto:  Lise Åserud / NTB og Siri Juell Rasmussen
Opprør: Et verbalt bondeopprør har vært til stede i alle kanaler og plutselig er jordbruk på alles lepper. Foto: Lise Åserud / NTB og Siri Juell Rasmussen

De siste ukene har det blitt tydelig for alle som kan lytte eller lese: Bønder har ordet i sin makt. Et verbalt bondeopprør har vært til stede i alle kanaler og plutselig er jordbruk på alles lepper. De har gjort det med tall og fakta, men ikke minst med ord og personlige fortellinger.

De har formidlet livet sånn det ser ut fra fjøset med kopplam på fanget, fra kjøkkenbordet med regnskapsbøkene og fra timene på traktorsetet. Livet sånn det ser ut når værmeldinga og våronna skal harmonere, dyrlegen må ringes eller mjølkebilen har kommet for siste gang.

Vi har møtt bønder gjennom leserbrev og Facebook-innlegg, i debattprogrammer, på talerstoler og på Instagram. De er slett ikke tagale og tause. Ord og jord er uløselig vevd sammen.

Det veit også arrangørene av den nye litteratur- og debattfestivalen Jorddøgn, som finner sted idet markens grøde skal høstes inn. Etter et lite vårslepp 5. mai kommer mer den første helga i september. Midt i det jærske matfatet, på Bryne.

Opp på scenen vil de hente problemstillinger knytta til jord, jordbruk og natur. Hva slags språk bruker vi om disse temaene i litteraturen og i hverdagen, i de faglige diskusjonene og i politikken?

Språket beskriver hva vi gjør, men det vi gjør former også språket. Arven fra den norske bondekulturen og hverdagslivet er synlig i ordforråd og uttrykk. Vi kan si at han har beina på jorda, at vi bor i potittlandet, at en mangler bakkekontakt og er rotløs.

Har du tenkt på at farm og firma egentlig er samme ord? Hva det vil si at noe henger på greip, eller når vi kaller en spade for en spade og har møkk under negla? At gartner og gard har samme norrøne utgangspunkt i ordet for landeiendom?

Sånn vikler språk og liv, kultur og natur, ord og jord seg sammen til en identitet. Noe vokser vi som samfunn ifra, annet trenger vi bare så vidt å bli mint på, så vekker det noe i oss.

Og sjøl om romanen for noen har en høykulturell eim, har skjønnlitteraturen aldri vært ukjent med det jordnære. Mange av de mest folkekjære forfatterne har øye og hjerte for naturen og bruken av den, for det sanselige og fysiske, for bondens levemåte på godt og vondt.

Annonse

Den lange, lange sti over myrene og ind i skogene, hvem har trakket op den? skrev Knut Hamsun i "Markens grøde". Manden, mennesket, den første som var her. Det var ingen sti før ham. Slik ble stien til gjennem den store almenning som ingen eiet, det herreløse land.

Det går tydelige linjer fra Hamsun og Arne Garborg, fra skogenes Hans Børli og Telemarks Tarjei Vesaas fram til Sigmund Løvåsens prisbelønte debutroman "Nyryddinga" fra 2003, videre til britiske James Rebanks' suksess “Sauebondens liv” og til Marianne Clementine Håheims ferske og gripende roman "Plikt":

Kroppen hans skal bli til jord, men pappa treng ikkje forsvinne frå verda. Hans innsats og kunnskap finst framleis. Eg ser han i jorda han har dyrka og halde ved like, dyra han har sleppt ut og henta heim att, bygningane han har sikra mot vêr og vind.

Tilknytningen til jorda er ikke borte, selv i et land som teller under 40.000 bønder. Forfatterne setter ord på noe vi fortsatt kan både lukte og gjenkjenne. Slik kan litteraturen – om den enn er fiksjon – skape hjerneføde og formulere spørsmål som mennesker til enhver tid har vært opptatt av.

Som liten gjorde det stort inntrykk på meg da faren min leste høyt Johan Ludvig Runebergs dystre, men håpefulle dikt om den ulykksalige "Bonden Paavo" (1830): Högt bland Saarijärvis moar bodde bonden Paavo på ett frostigt hemman, skötande dess jord med trägna armar; men av herren väntade han växten.

I Nationens kontorlokaler har vi et møterom med navnet "Jordange", oppkalt etter Halldis Moren Vesaas sanselige kjærlighetsdikt: Du kjem frå åkren inn kvar / kveld ved solefall / mot tunet gjennom dagsens / siste eld …

Vi bærer det med oss. Og sånn vil Jorddøgn åpne ikke bare for filosofiske debatter, men også knytte språket om jordbruket til prioriteringer og politikk. Bryne ligger i Time kommune som ønsker å bygge ned mer matjord enn noen gang. Argumentet heter framtida når spørsmålet er datasenter, arbeidsplasser og næringsliv.

Litteraturfestivalen spør med rette "kva plass har bondeidentiteten og jorda i framtidas Jæren?". Skal den henvises til tradisjoner og historie?

Når fortellingene fra #Bondeopprør21 har gitt gjenklang hos så mange, er det fordi de gir oss hverdagslige historier fra virkeligheten. De snakker om matproduksjon og levebrød, om hvem de er og hva de ønsker landet skal være. På sitt beste bygger språket ei bru mellom hender og hjerne, natur og kultur, mellom fortid og framtid.

Det duver korn på myrene hvor før stod kjerringrokk, det nikker blåklokker på rabbene, det flammer solgull i tiriltungen bortenfor husene. Og der går menneskene og snakker og tenker og er sammen med himmel og jord, skrev Knut Hamsun.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Landet som var og skal vare