Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Det går alltid et fakkeltog for nærskolen

Lokalpolitikere river seg i håret over kostnadene ved skoledrift. Men glemmer verdien av å drive skoler.

Vi som sogner til en såkalt utkantskole kjenner det på kroppen. Nedleggingsspøkelset henger der som en alltid tilstedeværende trussel. Her fra fakkeltog i Odda - for levende bygder. Foto: Eivind Dahle Sjåstad.
Vi som sogner til en såkalt utkantskole kjenner det på kroppen. Nedleggingsspøkelset henger der som en alltid tilstedeværende trussel. Her fra fakkeltog i Odda - for levende bygder. Foto: Eivind Dahle Sjåstad.

I Hardanger lot tre kommuner seg frivillig slå sammen til én. Odda ble naturlig administrasjonssentrum i nye Ullensvang kommune. Men så kom forslaget til budsjett og økonomiplan for de neste fire åra.

102 millioner kroner manglet for å få budsjettet i balanse. Nedskjæringene skulle tas ved å kutte 90 årsverk i helse og omsorg, oppvekst og utdanning. Bort med 59 sjukehjemsplasser - og to lokale barneskoler.

Motstanden mot kommunereformen i et nøtteskall: Når smått slås sammen til større enheter, blir utkantene skadelidende. By mot land, dal mot fjord. Lokale tilbud forsvinner i sentraliseringa. Det skal godt gjøres å følge “hva var det vi sa”-oppskrifta så til punkt og prikke.

Gang på gang advarer folk mot at hele småsamfunn går med i dragsuget når skolen - selve limet og navet - legges ned. Vi som sogner til en såkalt utkantskole kjenner det på kroppen. Nedleggingsspøkelset henger der som en alltid tilstedeværende trussel.

Det er ikke særegent for Ullensvang. Det foregår over hele fjøla.

3.588 elever mista nærskolen sin dette året, ifølge Landslaget for nærmiljøskolen (LUFS). Tall fra Utdanningdirektoratet viser at over de siste ti åra har i snitt 52 lokalsamfunn mista grunnskolen sin hvert år - altså en skole mindre hver uke.

Alle skjønner at det betyr noe for bygdenes livskraft og overlevelsesevne at skolen nærmest rutinemessig føres opp på rådmannens kuttliste. “Dere er ikke bærekraftige”. “Unga deres koster for mye per elev”. “Vi kan spare halvannen million ved å kjøre førsteklassingen din 40 minutter i buss”.

Nå reddet riktignok kommunestyret i Ullensvang skolene Tyssedal og Skare denne gangen. Men er politikerne klar over hvor utmattende prosessen har vært? Hvordan det svekker tilliten? Hvordan det tærer på tryggheten - for unger, foreldre, ansatte og hele bygda - å vite at et kommunalt vedtak kun består fram til neste vedtak.

Skjønner de hvordan det er å være salderingspost? Å stadig måtte klatre opp igjen på barrikadene? Å bli behandlet som om livet og stedet man har valgt i all hovedsak er til bryderi for resten av kommunen?

Det handler om avstand. Fysisk og mentalt. Jo lenger unna kommunehuset den lille skolen ligger, desto større risiko for at den blir fjerna fra budsjettet med et pennestrøk.

Annonse

For penga trengs alltid et annet sted. Og ikke alle lokalpolitikerne har en gang besøkt grenda der du bor, langt mindre veit de noe om hvordan skolen drives.

Om det er best for elevenes læring og utdanning å gå på en liten eller stor skole, kan vi godt diskutere. Hvorvidt elevenes trivsel og sosiale utvikling dyrkes best på små eller store skoler er avhengig av hvem du spør.

Om det er best for lærernes fagmiljø at skolen er stor eller liten, kan gjerne tas opp til debatt. Om det har noe å si for attraktiviteten som arbeidsplass å ha et lite eller stort lærerkollegium vil det finnes ulike meninger om.

Men at skoler skal legges ned uten at kvalitet er tema for debatt - eller er en del av avgjørelsen - er ikke holdbart. Det er ikke god politikk at den eneste tunga på vektskåla skal handle om kommunen har råd til å drive skolen eller ikke.

Har de råd til å la være? Når man ser seg blind på penger man ikke har, er det lett å glemme verdiene man faktisk sitter på.

Verdien av en mangfoldig kommune der noen bor i grisgrendte strøk og andre i bynære blokker. Verdien av små samfunn der folk samles til 17. mai-feiring på skolen og holder sine møter i gymsalen.

Det handler om tilhørighet, om bolyst og attraktivitet. Ikke bare for muligens å kunne tiltrekke seg nyinnflyttere, men for å holde på dem som allerede bor der. Kommunen må spørre seg om de vil drive distriktspolitikk eller ikke.

"Kva barnefamilie gidd uansett å flytte hit frå byen når ein knapt rekk sløkke faklane før ein må ut og gå i det neste toget for å bevare skule og barnehage?" skriver Agnes Ravatn i Aftenposten.

Når levende bygder og grender opplever det som kommunen fraskriver seg ansvaret, de blir fratatt offentlige tjenester og sultefores på tilbud, er det et tidsspørsmål før folk ikke orker mer og flytter. Flyttestrømmen og sentraliseringa øker. Utkantene blir mer utkant.

Det er en sjøloppfyllende profeti: "Folk vil jo ikke bo der". Bevis: Det er blitt færre elever på skolen. "Vi legger den ned". Resultat: Folk flytter fordi det ikke finnes barneskole. Og politikerne kan si “hva var det vi sa? Folk vil ikke bo der”.

Effektiv avfolking av distriktene fører til aksjonsgrupper og protester. Og kall det gjerne oppskriftsmessig eller banalt, men det er neppe mer forutsigbart enn selve resultatet av kommunesammenslåingene.

Faklene kommer til å brenne også i 2021.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Et stramt budsjett med tydelig retning