Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den som ikke er bærekraftig nå, den må stå

Da representantforslag nummer 100 denne sesjonen ble lagt fram på Stortingets talerstol tirsdag, var det kort og konsist: Mindre bruk og kast.

Bruk og kast: Private er blitt flinkere og flinkere. Men det finnes ingen regler som hindrer det offentlige i å kaste fullt brukbare møbler. Foto: Heiko Junge / NTB
Bruk og kast: Private er blitt flinkere og flinkere. Men det finnes ingen regler som hindrer det offentlige i å kaste fullt brukbare møbler. Foto: Heiko Junge / NTB

Det var Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum som på vegne av flere partifeller overleverte det nesten banale, men kompliserte forslaget til stortingspresidenten.

Forslaget til Stortinget kommer i kjølvannet av Sp-lederens deltakelse i NRKs programserie "Sløsesjokket" og samtidig som det pågår en debatt om innholdet i Senterpartiets klimapolitikk.

For det gjør inntrykk når Norsk gjenvinnings største mottak forteller at de hver dag får inn 1000 lastebiler med "søppel". Og her bruker jeg gåseøyne fordi svært mye av det absolutt ikke er avfall, det er fullt brukbare ting.

Det er plagsomt å se. Vi kaster 140.000 tonn kontormøbler hvert år, 200 flyttebiler hver dag. Blant annet fordi offentlige etater som Nav flytter til et nytt kontor, nedskalerer eller oppgraderer. Og det finnes ingen regler som hindrer det offentlige i å kaste fullt brukbare møbler. Eller pålegger dem å kildesortere.

På EU-basis snakker vi om 10 millioner tonn møbler på dynga. Det umulig å ta inn over seg. Men hele vår økonomi er organisert rundt at vi kjøper ting, bruker det ei (for) kort stund og deretter kaster.

Paradoksalt nok finnes det samtidig knapt noe bedre ord å smykke seg med enn “bærekraftig”. Og det gjelder enten du er barnehage eller oljeprodusent, kommuneplanlegger eller Ikea.

Det er blitt sagt - av helseminster Bent Høie (H), av Aps Ingvild Kjerkhol, av Norsk sykepleierforbund, av universitetsansatte og arbeidslivsforskere - at koronapandemien fungerer som et forstørrelsesglass på samfunnet.

Og vi ser noen fenomener tydeligere nå enn ellers, debatter som presser seg inn på dagsorden.

Det handler om beredskap, om sjølforsyning og matsikkerhet. Transport, flytrafikk og globale handelsmønstre. Vi tvinges til å diskutere sosiale og økonomiske forskjeller, psykisk helse og hvordan vi skal komme ut av dette med dugnadsånden, demokratiet og tilliten i behold.

Kommer vi til å fortsette som før når verden åpner opp? Vil vi være forbrukere på samme måte? Kort sagt: hvordan lever vi livene våre best mulig - og hvordan kan pandemien endre det vi hittil har opplevd som normalt og ikke stilt spørsmål ved.

Annonse

Gro Harlem Brundtland ledet Verdenskommisjonen for miljø og utvikling og ga ut rapporten “Vår felles framtid” i 1987. Den bidro til en ny måte for politikere og samfunnet å tenke rundt utviklingsspørsmål. Ordet bærekraft ble stående. Og har siden vokst enormt i utbredelse.

Ifølge Retriever, som driver medieovervåking og -analyse, er bærekraftig brukt 350.550 ganger i norske medier siden 1987. Nationen er for øvrig nummer tre på pallen over mediene der dette ordet oftest kommer på trykk eller nett.

Interessant nok brukes begrepet i dag nesten dobbelt så ofte på områdene økonomi og næring som innenfor natur og miljø. Bærekraft er blitt en gyllen regel for all produksjon, industri, resirkulering, planlegging, utvikling, matproduksjon og framtidsdiskusjon.

"Utvannet", sier noen og mener man skal leite lenge etter et honnørord som rommer så mye, men sier så lite. Hva betyr det for eksempel at Lofoten og Suldal har fått utmerkelsen "bærekraftig reisemål" fra Innovasjon Norge?

I utgangspunktet betyr bærekraft å leve slik at vi får det vi trenger, uten å skade andre mennesker eller den naturen og jordkloden vi skal levere videre til nye generasjoner.

Det er godt, gammeldags forvalteransvar. Som det står malt på kjøkkenveggen hjemme hos Vedum: "Du skal behandle jorden som om du skulle leve evig".

Og der er vi altså ikke i mål. Tvert imot er vi langt unna at bærekraft gjennomsyrer forbruksmønsteret vårt, eller måten arbeidslivet og det økonomiske systemet er skrudd sammen.

Hvert enkelt menneske og familie kan gjøre mye. Pandemien har for eksempel økt bevisstheten vår om flybruk og gjort oss mer oppmerksomme på problemet med matkasting. Det er sunt bondevett å drive gjenbruk.

Men de store stegene må tas på et høyere nivå. Myndighetenes ambisjonsnivå for bærekraft må opp. Offentlig sektor og oppdragsgivere må stille krav på områder som er banale: "Vurder ombruk før man kjøper nye ting".

Da Asker, Røyken og Hurum kommuner ble til én og skulle samlokaliseres, pusset de opp møblene i stedet for å kjøpe nytt. Det sparte de 11 millioner kroner på. Samtidig som de sysselsatte mennesker. Sirkulærøkonomi er både CO2 og penger spart. Det er lavthengende frukt.

"Jeg kan garantere at jeg allerede i høst vil dra dette inn i stortingssalen, der vi bestemmer hvordan vi skal styre Norge", sa Vedum i NRKs "Sløsesjokket". Det første skrittet er tatt. Hvor tøff er han - og resten av Stortinget - i fortsettelsen?

Er det ett enkelt forslag som glatt bør få flertall i landets nasjonalforsamling og følges opp med et offentlig regelverk, er det nettopp forslag nummer hundre denne sesjonen: Mindre bruk og kast.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

De fleste kommunene trekker en ekstra dose fra vaksineglasset