Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den grådige staten

Sentralkreftene som nyter uten å yte må bekjempes fra distriktene og det politiske sentrum.

Drøy: Før var staten rudimentær og effektiv. Nå er den voksende og delegerende. Foto: Vidar Sandnes
Drøy: Før var staten rudimentær og effektiv. Nå er den voksende og delegerende. Foto: Vidar Sandnes

Regjeringen bryr seg så mye om distriktene at intet mindre enn tre utvalg gransker deres hjerter og nyrer.

Ungdommens distriktspanel skal, grovt sett, finne ut hvordan unge kan vende tilbake til bygda. Demografiutvalget ledes av Victor Norman, og skal identifisere hva synkende folketall betyr for distriktene, innen 1. desember.

I dag kommer Distriktsnæringsutvalgets forslag til utvikling av viktige distriktsnæringer.

Mens vi venter, kan vi reflektere over hvor den kom fra, den store elefanten som har spesifisert hva utvalgene skal se på.

Det er ikke "han stat" som konstituerer Norge. Det har det aldri vært. Norge ble skapt som et samferdselsprosjekt, av reisekonger på hesterygg og skipskjøl. Vi kalte oss "Norvegr" iallfall i 840. Deretter var vi nordmenn i 474 år uten hovedstad, med hvert vårt lovgivende landsdelsting. Historiker Torgrim Titlestad beskriver Vestlandet som en egen konføderasjon i vikingtiden.

Vi henter ikke identitet i bystatens torg-pluralisme og marmor som grekerne, eller i det sentralstyrte imperium som romere og briter. Vi henter den i felles forståelse: Du har din fisk, jeg har min skog, men begge er nord.

Vi levde godt med store forskjeller langs Nord-vegen. Trøndere visste smertelig at barnedødeligheten var stor, men at plogen og teigskiftet fylte skjeppene slik at flere overlevde. De ante ikke om barnedødeligheten var mindre i Sogn, eller om det var fordi sogningene fisket mer.

I dag vet vi på desimalen at våre skolebarn scorer dårligere på nasjonale prøver enn barna i nabobygda. I nabokommunen vet de at våre gamlinger får rom med TV og mye bedre mat på sykehjemmet.

Blant jamningar helst er me nøgd. Så vi satte statens odelsløse bondesønner i arbeid med utjevningsordninger, sonegrenser, minstestandarder, forskriftskrav, fordelingsnøkler. Vi ville at alle skulle få like mye, men oppnådde at staten fikk stadig mer.

Mangfold mellom fjord og fjell konstitueres ikke først og fremst av anekdoter i bygdebøker, rare kommunevåpen og harselas i lokalrevyer. Mangfold er ulikhet, og ulikhet gir mangfold.

Er det slik at venstrepolitikk er lik stor stat er lik stor distriktspolitikk, mens høyresiden vil kutte statens, og dermed de distriktspolitiske musklene?

Annonse

Statsviter Jostein Vik (NTNU) mener at todelingen mellom den liberale nattvekterstaten og den generøse ansvarstagende staten er utdatert.

Han snakker om den nye, grådige staten, som vokser seg større, men vil yte mindre, som vil at private skal ta mer ansvar. Og kommuner og distrikter, vil jeg tilføye.

Det er denne staten som pålegger kommunene oppgaver uten at det følger med penger. Som tildeler politistillinger uten finansiering. Som lar kommunens brannfolk gjøre politiets jobb på veier og branntomter. Som kutter oppdrettskommunenes andel av Havbruksfondet. Som vurderer å nekte kommuner å lokke til seg store skattytere via kutt i egen formuesskatt.

Selv Finansdepartementet får bruke folks skattepenger på omdømmeundersøkelser. En slik stat er verken høyrevridd eller venstrevridd, men sentralsvulmende. Å bekjempe den er et distriktsprosjekt.

Det finnes historiske eksempler. Søren Jaabæk (1814-1894) skaffet seg en folkebevegelse med 30.000 medlemmer på å angripe byråkratiske eksesser og offentlig pengebruk. Sp hadde 22.000 medlemmer i fjor.

Det kan bli flere. Mange gamle Ap-velgere liker at Marit Arnstad (Sp) vil kutte i statlig byråkrati. Som Faktisk.no har målt, gikk det ikke veldig bra sist Sp styrte, med et dominerende Ap der LO Stat hadde siste ord. Det har LO fortsatt. Men i dag er Sp og Ap nær jevnstore.

Det finnes allierte. Parlamentarisk leder Hans Fredrik Grøvan i KrF brukte trontaledebatten på å kritisere ønsket om stadig sterkere stat, og fremheve familien. De bor som kjent i kommuner.

En god ting med Arnstad/Jaabæks metode er at den omgjør distriktspolitikk fra kostnadssluk til overskudd. Mang en sauebonde vil se seg mer tjent med færre rovdyrbyråkrater enn med flere erstatningskroner på konto.

Kommuner kan kutte årsverk når statlige krav til detaljrapportering forsvinner. For distriktsbedriftene kan det bety økte overskudd og armslag, og mindre behov for statlige redningspakker.

Den grådige staten har vokst på Aps, men også på Høyres vakt. Men de to statsbærende partiene (ja, de heter så) fikk 2 av 3 stemmer ved valget i 1969. I dag har de bare 42,4 prosent av velgerne bak seg.

Det er et godt utgangspunkt for alle som vil rulle statlig makt tilbake dit den kom fra.

Ut i landet.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Hva er Grunnloven verdt?