Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Den digitale veien ad undas

Stadig flere offentlige tjenester innebærer digitale løsninger. Samtidig som flere hundre tusen nordmenn mangler et brukbart internettilbud, og dermed skyves ut av fellesskapet.

Byene viktigst: Mange skyves ut av det digitale fellesskapet, men distriktsminister Linda Hofstad Helleland og statsminister Erna Solberg syns det går fint. Foto: Høyre
Byene viktigst: Mange skyves ut av det digitale fellesskapet, men distriktsminister Linda Hofstad Helleland og statsminister Erna Solberg syns det går fint. Foto: Høyre

"Ja!" Svaret var tydelig og unisont fra alle partier, fra Rødt til Frp, inkludert distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland (H). Spørsmålet var: Bør alle norske husstander ha rett til en robust internettløsning med tilstrekkelig kapasitet? Det ble stilt under distriktsdebatten på Lokalsamfunnsforeningens årskonferanse denne uka.

Er det dermed grunn til å stole på at folk litt – og langt – utenfor tettstedene endelig skal få delta i det digitale Norge på lik linje med folk i byer og tettsteder? Tja. Da må i så fall partiene forplikte seg ytterligere på en utvetydig måte. Og ikke minst presisere hva de legger i "stabilt nett med tilstrekkelig kapasitet".

Solberg-regjeringa har så langt vært mer opptatt av sentraliserende reformer, enn å trygge like tjenester i hele landet. Med tanke på at mange, og stadig flere, offentlige tjenester er basert på digitale løsninger, er det uverdig at ikke alle husstander allerede har tilgang til et robust nett med tilstrekkelig kapasitet.

Vi får jo stadig elektroniske poster fra "noreply" ("ingen i andre enden") med beskjed om å gå inn på Altinn.no, eller Skattetaten.no eller noe annet "punktum no". Regningene skal betales i nettbank, ellers straffer bankene oss med skrankegebyrer. Prøveresultatene fra fastlegen skal lastes ned fra "pasientsky". Og slik kan vi fortsette. Den som ikke kommer seg på nett, må ta konsekvensene selv.

Både offentlige og private tjenester er basert på at enhver norsk borger har pålitelig tilgang til internett hjemme. Vi har digitale plikter overfor det offentlige. Og arbeidsplassene våre, i stort sett alle næringer, er mer eller mindre basert på digitale løsninger.

Da blir jo det store spørsmålet om vi har noen digitale rettigheter.

Når Norge må stenge ned på grunn av en pandemi, og ansvarlige myndigheter ber oss jobbe hjemmefra på grunn av smittefaren; hva med dem som ikke har stabil tilgang til internett? Tar myndighetene ansvar for å sette fart på utbygging av nødvendig infrastruktur? Nei, i liten grad. Det hjelper så lite om arbeidsgivere bidrar med pc-er og skjermer, dersom arbeidstakeren ikke kommer seg på nett hjemmefra.

Koronapandemien flombelyser hvor viktig den digitale infrastrukturen er for fullverdig deltakelse i samfunnet.

Norske myndigheter tar ansvar for at vi alle har tilgang til annen viktig infrastruktur, som strøm. Myndighetene burde ha det samme ansvaret for å sikre alle husstander stabil nettilgang med tilstrekkelig kapasitet.

I dag er ansvaret "markedsbasert". Private aktører skal bygge ut bredbånd på markedsmessige vilkår. Ja da, det bygges ut, for i denne bransjen er det penger å tjene. Og det kan være at distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland (H) har rett i at "nær 90 prosent av oss har et tilbud".

Det er en helt annen sak om 90 prosent av oss har et fullverdig tilbud. Det betinger nemlig stabilitet og tilstrekkelig kapasitet.

Derfor er det mer nyttig å snakke om retten til "fiber i veggen", enn "bredbånd" generelt. Det er først og fremst fiber som sikrer oss tilstrekkelig stabilitet og kapasitet. Dersom vi har en mast (som det går fiber til), kan mobilnett (5G) være en brukbar løsning "fra mast til vegg".

Demografiutvalget, nedsatt av regjeringa og ledet av tidligere Høyre-statsråd Victor Norman, la fram sin utredning før jul. "Det er vesentlige forskjeller i bredbåndstilbudet mellom by og land. Mens nesten alle husstander i tettsteder med minst 200 husstander har tilbud om høykapasitetsbredbånd, har rundt 67 prosent av husstander utenfor tettstedene dette tilbudet", slås det fast i utredningen (NOU 2020:15, Det handler om Norge). Andre oversikter viser at kun 45 prosent av husstandene utenfor tettbygde strøk (2000 innbyggere) har bredbånd (fiber).

Når kommersielle aktører bestemmer utbyggingen, stiller naturlig nok de "minst kommersielle områdene", altså der folk bor spredt, bakerst i køen. Regjeringa (og Stortinget) bidrar med tilskudd, uten at det på langt nær har sikret like tjenester i hele landet. Å sikre alle i distriktene digital deltakelse i samfunnet på linje med folk i byene, kan kreve framtidig investeringer i 100 milliarder kronersklassen. Hvordan skal det gå til med private aktører? Leveringsplikt mot større statlige tilskudd?

Så når distrikts- og digitaliministeren bedyrer at regjeringa er tilhengere av at alle skal ha rett til stabilt nett med tilstrekkelig kapasitet, må hun og regjeringa konkretisere hva det innebærer, og hva det er verdt i statlige kroner.

Vi har alle, som sagt, en rekke digitale plikter. Dermed må også alle få digitale rettigheter, som retten til et stabilt nett med tilstrekkelig kapasitet. Det mest betryggende er å lovfeste retten.

Under valgkampen bør også partiene, ikke minst Høyre, svare på om det er uproblematisk at eierskapet til norsk, kritisk infrastruktur er i hendene på kommersielle selskaper alene. Hvorfor skal ikke digital infrastruktur vurderes på linje med strømforsyningen?

Neste artikkel

Skal staten ta større risiko for bondens inntekt?