Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Demokratiets kår i vår tid

Sivilsamfunnet var helt avgjørende for å utvikle det moderne norske demokratiet. Hva skjer med demokratiet når vi utkjemper våre kamper i sosiale medier?

Flyktige: Vi er fortsatt engasjerte borgere, men bruker engasjementet i mer flyktige oragnisasjoner og bevegelser. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix
Flyktige: Vi er fortsatt engasjerte borgere, men bruker engasjementet i mer flyktige oragnisasjoner og bevegelser. Foto: Lise Åserud/NTB scanpix

Som journalist har jeg likt å tenke at ytringsfrihet er en helt grunnleggende forutsetning for demokrati. Og at ytringsfrihet ble innført med Grunnloven i 1814.

Forleden ble imidlertid dette bildet justert, da jeg fulgte et foredrag av professor Anders Johansen ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitet i Bergen. I fjor ga han ut boka "Komme til orde. Politisk kommunikasjon 1814-1913".

Johansen slo fast at demokratiet på ingen måte ble innført av eidsvollmennene i 1814. For det første var det jo kun et lite mindretall, såkalte selvstendige menn, som hadde stemmerett. Det store flertallet, husmenn, arbeidere og ikke minst kvinner, hadde fortsatt ingen mulighet til å velge sine representanter til nasjonalforsamlingen.

Og i den, i Stortinget, var det idealet om den fornuftsbaserte, enighetsorienterte dialogen mellom landets beste menn som rådet. Dette var en eksklusiv gruppe av lærde og forstandige menn, som i tråd med idealet ikke skulle la seg binde særinteresser, men legge de beste argumentene til grunn for sine politiske gjerninger.

I denne dannelseskulturen var det embetsmannens kansellispråk som hersket. Hans veltalenhet bidro til at de andres, folkets, stemmer forstummet. Som bonden Ingebrigt Sæter fra Orkdal som ikke tok ordet en eneste gang i løpet av de 40 årene han satt på Stortinget, til tross for at han regnes som en av den tids viktige bondepolitikere.

Dette retoriske hegemoniet måtte brytes opp. Det skjedde med talens kraft, gjennom bondeopposisjonen, vekkelsespredikantene, arbeiderlagene og agitatorene. Venstrebevegelsens kamp mot embetsmannsstaten, med folketalere som Johan Sverdrup og Bjørnstjerne Bjørnson i spissen, resulterte i at parlamentarismen ble innført i 1884. Det dannet grunnlaget for et partivesen med politiske formålsparagrafer og programmer.

Johansen peker på at framveksten av organisasjonene har vært avgjørende for utviklingen av det norske demokratiet. Målrørsla, arbeiderlagene, de religiøse bevegelsene, avholdsforeningene, sanitetsforeningene og etter hvert også stemmesaksforeningene rekrutterte medlemmer og skolerte dem. Medlemmene ble trenet i å tale i forsamlinger, eller til å framføre sin sak i bevegelsens tidsskrifter og aviser.

På denne måten kunne vanlige folk bli myndige medborgere som både ble sett, hørt og respektert, påpeker Johansen.

Annonse

Denne organiseringen av interessefellesskap fører naturlig nok til interessekamp. Motsetninger kom på bordet, slik som arbeiderbevegelsens kamp for lønn og rettigheter mot bedriftseiernes økonomiske interesser.

Konflikt og konfrontasjon, kanalisert gjennom politiske partier og sivilsamfunnets organisasjoner, var nødvendige for å drive fram alle de viktige reformene som førte fram til vårt moderne velferdssamfunn.

I sitt foredrag ville Johansen nødig trekke paralleller til dagens politiske situasjon.

Likevel, i dag ser vi at selvrealisering ofte går på bekostning av kollektive interesser. Oppslutningen om organisasjonene synker. Flere ønsker å realisere sine personlige mål, heller enn å la seg styres av målene og interessene til en bestemt organisasjon.

Det betyr ikke at vi er mindre engasjerte. Men vi knytter oss til mer flyktige bevegelser, om det så handler om et bompengeparti, et folkeopprør på Facebook eller lokale demonstrasjoner mot vindmøller.

Samtidig blir den politiske retorikken stadig mer profesjonalisert, foredlet av aktører som enten er flasket opp i politiske partier, eller som veksler mellom politikk og PR.

Så på den ene siden blusser det opp "folkeopprør" i sosiale medier utenfor det skolerte sivilsamfunnets rekkevidde, mens vi på den andre siden lar oss representere av ny politisk elite som snakker sitt eget innforståtte språk.

Dette er en oppskrift for økte avstander og mindre tillit i vårt samfunn. Politikerne er i ferd med å etablere et nytt retorisk hegemoni, godt hjulpet av "eksperter" på alle nivåer, fra akademia, næringsliv, tenketanker eller fra en del av de organisasjonene som nettopp spilte en viktig rolle i utviklingen av den norske demokratiet.

Ikke så rent sjeldent blir, som i embetsmannsstatens tid, det fornuftige og rasjonelle stilt opp mot allmuens følelser og kunnskapsløshet.

Folkeopprørerne, på sin side, opplever seg latterliggjort og marginalisert. Det er neppe sunt for vårt demokrati.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Avkledd sentraliseringspolitikk