Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

De brutte løfters brexit

Det finnes ingen vei ut av britenes brexit-floke som ikke en stor andel av landets befolkning vil oppleve som et svik.

Brexit betyr brexit, lovte statsminister Theresa May britiske velgere da hun begynte sin tid som partileder og britisk statsminister sommeren 2016.

May nådde toppen i britisk politikk i en uriasposisjon. Hun vant vervet etter at David Cameron, som utskrev folkeavstemningen om britisk EU-medlemskap, brøt sitt løfte om å bli sittende som statsminister. Det løftebruddet kom samme dag som resultatet ble klart. May kom til vervet etter at assisterende nei-general Michael Gove, som tidligere hadde brutt sitt løfte om å være lojal til David Cameron, brøt sitt løfte om å være lojal til forhåndsfavoritten til å overta som statsminister: Nei-general Boris Johnson.

Regelverket til det konservative partiet overlater det til partimedlemmene å velge partileder - blant de to kandidatene som får flest stemmer i parlamentsgruppen. Det løftet ble også brutt. EU-motstanderen Andrea Leadsom ble mer eller mindre mobbet til å trekke seg etter at hun i et intervju hadde sagt at May - som drev valgkamp for at britene skulle bli i EU - ikke var kvalifisert som partileder fordi hun ikke hadde barn.

Så der sto hun, Theresa May, og lovte at "brexit betyr brexit".

Det ble påpekt at dette var en såkalt sirkulær definisjon. Det hørtes ut som et løfte, men var så tomt for mening at det ikke innebar noen forpliktelser. Mays svar var å garantere at "brexit betyr brexit" betyr "en rød, hvit og blå brexit".

Av en eller annen grunn var det nok til å sikre May et massivt overtak på meningsmålingene. David Cameron hadde sikret en knapp seier over Labours Ed Miliband i 2015. Og Milibands etterfølger, ytre venstre-kandidaten Jeremy Corbyn som hadde vunnet Labour-ledervalget etter en avstemning som var enda mer overraskende enn brexit, var blant historiens minst populære opposisjonsledere.

Valgviterne trodde det måtte bli nyvalg. May hadde et syltynt flertall i parlamentet, for tynt til å sikre seg mot murring i eget parti.

"Nyvalg kommer ikke til å skje", garanterte May. Noen uker senere skrev hun ut nyvalg. Resultatet var historisk: Hun klarte overraskende å blåse et enormt forsprang, miste flertallet i parlamentet, og bli avhengig av støtte fra de ytterliggående unionistene i det nordirske partiet DUP.

Og her står britene den dag i dag. Etter flere runder med løfter har May levert noe konkret, "the withdrawal agreement", "utmeldingsavtalen".

Den er ingen ubetinget suksess, for å si det mildt. DUP er rasende over håndteringen av nordirlandsspørsmålet. Konservative EU-tilhengere og EU-motstandere raser mot May fra alle kanter. Avtalen prøver å gjøre alle til lags, og har derfor endt med å provosere omtrent alle.

Ho-ho-håpløst: En demonstrant utkledt som nissen ønsker seg avlyst brexit til jul, ser det ut til. Foto: Matt Dunham / AP / NTB Scanpix

Følgelig lå alt an til at Mays brexit-modell ville tape så det sang under parlamentsvoteringen. Teorien var at May ville bli nødt til å trekke den, eller utsette behandlingen.

"Det kommer ikke til å skje", garanterte statsministerens talspersoner mandag formiddag.

Noen timer senere kunngjorde May at hun hadde valgt å overstyre parlamentets vedtak om å behandle avtalen 11. desember. I stedet skal hun gå noen ekstra runder for å se om det er mulig å hente ekstra innrømmelser fra EU-motparten.

Første debatt etter kunngjøringen fant sted mandag kveld. Den toppet seg da Labour-representanten Lloyd Russell-Moyle grep tak i den gulldekte stridsklubben som symboliserer det britiske kongehusets nærvær i parlamentet, og forsøkte å ta den med ut av rommet.

Annonse

Hadde Russell-Moyle klart å forlate rommet før "the sergeant at arms" stoppet ham, noe som skjedde umiddelbart og uten større dramatikk, kunne det faktisk hatt reell betydning. Hvis klubben forlater underhuset, er parlamentet i prinsippet ikke lenger vedtaktsdyktig.

Det kunne kanskje være like greit.

De som stemte på brexit, gjorde det av mange ulike grunner. Det ville ikke blitt et brexit-flertall uten argumenter om selvstyre og EU-sentralleddets demokratiske underskudd, men deretter spriker velgernes forventninger til EU-utmeldelsen i radikalt forskjellige retninger. Den mest knallharde brexit-støtten i Det konservative partiet kommer fra politikere som drømmer om modellen som kalles "Singapore ved kanalen". De ser for en gjennomført markedsliberalistisk fristat der kapitalen styrer uhemmet og folk tar til takke med det de har. På motsatt side tror såkalte "Lexit"- eller "venstre-brexit"-tilhengere at å forlate EU vil frigjøre folket til å følge en mer sosialistisk, og kanskje til og med revolusjonær, linje. Disse to gruppene kan ikke få viljen sin samtidig.

Mange brexit-velgere ville ha mindre innvandring fra land utenfor EU. Andre ville først og fremst ha mindre arbeidsinnvandring fra Øst-Europa, mens atter andre muligens så for seg "Open Britain", et land som bryter med "Festning Europa". Disse gruppene kan ikke få viljen sin samtidig.

Den offisielle brexit-kampanjen lovte at en EU-utmelding kom til å frigjøre 350 millioner pund i uka som kunne brukes på helsetjenester. Løftet var en så blank løgn at flere brexit-aktører begynte å ta klar avstand fra det allerede dagen etter folkeavstemningen. I stedet er nå den offisielle meldingen fra May-regjeringen den samme som den var fra David Cameron: At alle former for brexit vil innebære mindre penger i statskassa.

Flere sentrale EU-motstandere mente det var en selvfølge at brexit ville innebære EØS-medlemskap. De færreste trodde i hvert fall det ville ende uten en handelsavtale.

Det eneste som er åpenbart to år senere, er at "brexit betyr brexit" betød at folk ønsket å røske opp i systemet.

Nå har folk begynt å tvile. Noen målinger viser nå et flertall for å droppe hele brexit og bare bli i EU. Men selv den mest innbitte EU-tilhengerne må være i stand til å se at disse målingene ikke er i nærheten av å vise et solid flertall.

Det eneste målingene viser, er at folk fortsatt er dypt uenige om brexit. Faktisk tyder mye på at uenigheten bare er i ferd med å bli større. Ingen kan ane hva som ville skjedd dersom en ny folkeavstemning faktisk ville blitt gjennomført. Det kunne endt med at britene ble værende i EU. Men det kunne like gjerne endt med at britene dropper alle handelsavtaler og bare bryter tvert.

Det avgjørende spørsmålet ser ut til å være "stoler du på det kjøtthuet som for øyeblikket er statsminister?" Ikke fordi velgerne er dumme, men rett og slett fordi politikerne i møte med kompleksiteten i brexit viser en handlingslammelse som er nok til å frata selv den beste troen på den demokratiske prosessen.

Og der har du brexit i et nøtteskall. For det er uomtvistelig tilfelle at et bredt, tverrpolitisk flertall av britiske velgere mangler tillit til sine politikere. De har gjort det i lengre tid. I 2016 var brexit en god anledning til å gi David Cameron en trøkk 16: Da var en stemme på brexit, en stemme mot David Cameron. I 2018 viser meningsmålingene bare én ting klart: Setter du Theresa May og EU-avtalen hun har forhandlet frem opp mot noe - mot nær sagt hva som helst - taper Theresa May. Mays avtaleutkast taper både mot å bli værende i EU og mot å bryte fullstendig med EU. I hvert fall så lenge velgerne føler at de får stemme mot May.

Rosinen i den politiske pølsa: Det eneste britiske politiske spørsmålet som fortsatt kan ende med en seier for May, ser ut til å være "Vil du ha Labour-leder Jeremy Corbyn som statsminister?"

Derfor har britiske politikere endt opp i en situasjon hvor det som den konservative veteranen (og EU-tilhengeren) Ken Clarke sier det, er slik at "ingen alternativer har flertall". Det eneste som er klart, er at alle muligheter er i stand til å tape på en dårlig dag.

Det blir ikke nødvendigvis noe lettere over nyttår.

Har du noe på hjertet?

Neste artikkel

Tur-retur Paris med Bondelaget