Annonse
Annonse
Annonse
Annonse

Da risikerer man storming av Kongressen

Så lenge jeg kan huske har jeg vært interessert i politikk, i drøyt førti år jobbet jeg med politikk i denne avisa. I alle disse åra har jeg trodd at politikk nytter, men nå er det bare en ting å si: Jeg har aldri vært så skuffet som etter det siste stortingsvalget.

Stortinget: "Det er verre dersom store grupper av skuffede i folket vender folkestyret ryggen." Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
Stortinget: "Det er verre dersom store grupper av skuffede i folket vender folkestyret ryggen." Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Da må jeg selvsagt også innrømme at jeg denne gangen stemte på Sp. La gå at løftene satt løst – men Sp er dog ikke Frp! Tenkte jeg. Sp er jo et gammelt styringsparti. Sp pluss et Ap som viste nye, radikale takter før valget – det skulle da borge for gjennomførbare forandringer. Og forandringer – det trengs jo!

Så har det gått som det har gått, og hvis skuffelsen nå bare gjaldt meg og noen få andre, hadde ikke dette vært noe å skrive om. Men her blir det private til politikk, dessverre. For vi er jo mange som for under ett år siden fulle av håp stemte på Vedum og Støre, og som nå sitter skuffet igjen med mye uro for fremtiden og lite tillit til de som nå skal styre oss inn i den.

Meningsmålingene forteller at hundretusenvis av velgere har forlatt de to partiene, og nettet er fullt av frustrasjonene deres, forbitrelse – og sinne. Slik som denne, som dukket opp i mailen til en tidligere kollega som en gang jobbet i Nationen:

«Vi har tapt. Vi vanlige mennesker tapte den dagen vi gikk med stolthet til valgurnene i den tro at vi kunne stole på Støre og Vedum og i vår naivitet gikk vi hjem med løftet hode, (…..) Det gikk ikke lange tida før jeg fant ut at jeg hadde blitt ført bak lyset … igjen! Jeg resignerte som mange andre …. hundretusenvis av oss resignerte. Vi ga rett og slett opp! Nå sitter vi her med en politikerforakt og avmakt for løfter.»

Det er de siste setningene som gjør meg engstelig: For hvis de frustrerte stemmer på opposisjonspartier til høyre eller venstre, så får det være greit – det er en ærlig sak i et demokrati. Det er verre dersom store grupper av skuffede i folket vender folkestyret ryggen. Da blir jeg engstelig, for ikke å si redd. Hvis de siste åras erfaringer gir dem følelsen av at politikk ikke nytter. Hvis folk ikke synes det er noen vits i å stemme på partier som lover forandring og sier de vil kjempe for «vanlige folk». Hvis de ser at det partiene lover i opposisjon forvitrer i posisjon, og at dette hamskiftet gjentar seg gang på gang.

Annonse

Valgdeltakelsen neste år blir den første testen på hva folk flest nå mener om den saken. Jeg håper valgdeltakelsen blir kjempehøy, og frykter den blir kjempelav.

Vi skal ikke male fanden på veggen, men det er jo årelange trender som slår ut både i vårt lille land og ellers. Skal vi nevne Barack Obamas «Change» og "Yes, we can", som de overkjørte gruppers håp? Eller Brexit som de neglisjerte klassers protest? Eller de gule vesten i Frankrike? Eller altså vår ferske norske versjon: Opprøret som bar fram – særlig – Senterpartiet i siste valg? Det var jo et norsk rop om «change!» Intet mindre.

Trendene er sørgelig klare: Gang på gang bobler det nede i folkedypet. Gang på gang blir opprørerne skuffet. Brexit endte i Boris-kaos. Obama endte som en «lame duck». Hva skjer da? Jo, da risikerer man Donald Trump og storming av Kongressen. Altså det frustrerte opprørets totale kaos og nihilisme.

Hvor finnes motmedisinen mot dette? Jo, paradoksalt nok i en enda verre krisetid, den berømmelige mellomkrigstiden. Da de herskende elitenes feilslåtte og feiltenkte politikk – kjent som paripolikken og sparepolitikken – rammet så hjerteskjærende urettferdig: Tvangsauksjoner, arbeidsledighet og fattigdom. Da elitenes "fornuftige løsninger" var på ville veier – akkurat som nå. Da dette fikk sørgelig mange til å se seg om etter alternativer, og finne dem i fascismen til høyre og kommunismen til venstre.

Men – nettopp denne denne kaotiske tiden avlet også Franklin D. Roosevelt og hans New Deal-program i USA. Og her i Norge: Kriseforliket og den politisk/økonomiske nytenkingen som gjenreiste folks håp om at politikk nytter, og troen på at demokratiet leverer de beste løsningene.

I dag, når vi er en tilsvarende kaotisk situasjon med nordavind fra alle kanter, skjønner vi hvilken bragd dette var. Og vi spør: hvor er de som kan gjøre en tilsvarende jobb i dag? De trengs jo så sårt! Jeg, en gammel politisk nerd, burde selvsagt kunne svare på det. Men det kan jeg ikke. Kan dere?

Neste artikkel

Innkjøpsmakt kan hjelpe lokalt næringsliv